Ufrivillig barnløshet

Ufrivillig barnløshet og parforholdet

Psykiater Gro Guttormsen har i en årrekke jobbet med mennesker som strever med ufrivillig barnløshet. Denne artikkelen er basert på et av Gro Guttormsens foredrag, der hun forteller om psykiske aspekter ved ufrivillig barnløshet og parforholdet.

Barnloshet

Ettersom det i 90 % av tilfellene påvises fysiske årsaksforhold til ufrivillig barnløshet, er det vanskelig å tro på myten om at psykiske faktorer spiller hovedrollen som årsak til infertilitet.

Det er ingen klart påvist sammenheng mellom individets personlighetsstruktur og infertilitet. Derfor er det viktig å vite at man ikke er følelsesmessig unormal selv om man ikke oppnår graviditet. Den eneste psykiske faktoren som er påvist å påvirke hormonbalansen og barnløsheten er stress.

Å unngå stress i en situasjon der parforholdet gjennomgår en situasjon med ufrivillig barnløshet er vanskelig, kanskje umulig. I mange tilfeller vil det være best å akseptere at man lever i en stressfylt situasjon og at man så prøver å balansere stresset.

- Ingen forstår hvordan jeg har det

Parets samliv blir i større eller mindre grad preget av problemene rundt infertiliteten. Det er viktig å ha minst en person som man kan snakke fortrolig med. Samtidig er mange redd for å bli en belastning for den eller dem man åpner seg opp for. Mange føler seg ikke forstått og blir ofte møtt med kommentarer som: "Ja men tenk på alle fordelene dere har uten barn! Tenk på alt det dere kan gjøre som ikke vi kan, vi som er bundet!". Det er få som makter å utnytte disse såkalte godene når man befinner seg midt i problemene.

I Gro Guttormsens arbeid med ufrivillig barnløse par får hun inntrykk av at disse menneskene bruker like mye tid og krefter i forsøk på å få barn som andre bruker på det å ha egne barn. Parforholdet blir skadelidende i en situasjon der man over lengre tid forsøker å oppnå graviditet uten å lykkes. Mange må i en årrekke leve med både psykiske og fysiske plager, i en periode av livet hvor man ellers er frisk og har de beste forutsetningene for et godt liv. Ikke få par erfarer kommunikasjonsvansker i denne perioden. Mange vil ikke belaste den andre i parforholdet med sine problemer.

Kvinner og menn reagerer ulikt

Gro Guttormsens hovedinntrykk er at kvinnen plages mest ved ufrivillig barnløshet i form av uteblivende graviditet eller ufrivillige aborter. Kvinner tenker og grubler mer enn menn, og har humørmessige svingninger i takt med menstruasjonssyklusen. Menn ser ut til å forholde seg til det hele mer rasjonelt, hvor de håndterer ett problem av gangen, etter hvert som de oppstår. Kvinner bekymrer seg oftere over potensielle problemer.

Kvinner og menn har ofte ulikt syn på behovet for egne barn. For en kvinne kan det i mange tilfeller føles som om hele livet ødelegges av barnløsheten. Mange menn gir uttrykk for at de godt kan leve uten egne barn, selv om det selvfølgelig hadde vært best å ha barn. Samtidig gir de uttrykk for at de synes det er fælt å se partneren sin ha såpass store problemer med barnløsheten, at de er villig til å ofre mer for å oppnå drømmen om ønskebarnet.

Viktigheten av at menn er aktivt med i prosessen

Ikke bare for parforholdets skyld synes Gro Guttormsen at mennene må være aktive i alle stadier og i alle problemstillinger, men også for sin egen del. Sykehussystemet og samfunnet forøvrig har et fokus på mor-og-barn tilhørigheten. Menn kan ofte føle seg tilsidesatt i mer eller mindre grad. At menn involverer seg i prosessen gjør at paret har samme informasjon å forholde seg til, og dette gir grobunn for god kommunikasjon.

- Hvis vi bare hadde barn, ville alt vært annerledes

Parforholdet og kommunikasjonen blir langt på vei preget av "hvis bare…". Særlig gjelder dette spesielle dager og høytider som for eksempel 17. mai, jul og i ferier. Leiligheten synes tom, jobben oppleves som uinteressant og fritidssyslene blir kjedelige.

Forholdet til øvrig familie, som egne foreldre og svigerforeldre blir også ofte problematisk. Det forventes at man skal føre slekten videre. Oppmerksomheten kan derfor ofte bli rettet mot de barnebarna som allerede finnes - altså barna til parets søsken. Gammel søskensjalusi vil lett kunne blusse opp igjen og det er vanskelig å formidle at man gjerne vil ha besøk selv om man ikke har barn. Det samme gjelder for venneforhold - man har rett og slett forskjellig sosial situasjon. Ofte vil slike situasjoner føre til at paret isolerer seg.

Seksuallivet blir pliktløp

Seksuallivet styres etter hvert av temperaturmålinger og eggløsningstidspunkter. De fleste kvinner sier de er mest seksuelt tent, hvis de i det hele tatt er tent, ved eggløsningen - ellers ikke. Han føler seg ofte som en avlsokse og tenker gjerne: "Er det meg eller sæden min hun vil ha?" Hun på sin side tør ikke gi slipp på en eneste sjanse og planlegger både sin egen og mannens situasjon. Jobb, reiser og fritidsaktiviteter blir tilrettelagt - seksualiteten blir kontrollert og bærer lite preg av lyst og spontanitet. Det å elske og det å lage barn er ikke lenger samme sak.

Depresjon og skyldfølelse

Den av partene i forholdet som har fått påvist en feilfunksjon, føler ofte skyld for barnløsheten. Selv om man ønsker fortsatt samliv, vet man at partneren kanskje kan få barn med en annen partner. Det blir gjerne et dilemma om man skal holde den andre igjen. Samtidig er det også vanskelig for den som er erklært frisk. Går han eller hun ut av forholdet, sitter den andre igjen uten partner og sannsynligvis uten sjanse til noensinne å produsere et barn. Han eller hun opplever redusert livsinnhold. Likevel viser større undersøkelser at de fleste som har vært gjennom en infertilitetsutredning fortsatt er gift 5 år etter sluttstrek for behandlingen. Johanne Sundby, professor ved Universitetet i Oslo, har etterundersøkt dette og har funnet at de aller fleste fortsetter å være i parforholdet - faktisk flere enn for tilsvarende aldersgruppe ellers.

Mange som mottar beskjeden om at de kanskje ikke kommer til å få barn, reagerer med sjokk og benektelse. Man tar nye prøver og håper det første resultatet var feil. Desperasjonen går etter hvert over i en kjøpslåingsfase hvor man tenker at å leve "riktigere" nok vil løse problemene. Man føler skyld og skam, og kjøper urtete, får behandling med akupunktur, slutter å røyke og legger om til et nytt og "bedre liv". Særlig er kvinnene utsatt for mye skyldfølelse. "Hva har jeg gjort galt? Vil jeg være en fullverdig kvinne dersom vi ikke får barn?" Dette er følelser som de fleste vil nikke gjenkjennende til.

Når man føler skyld- og skamfølelse i en periode, oppstår gjerne mer eller mindre depressive plager. Man grubler over meningen med livet og blir nedstemt, passiv og irritabel. Brødsmulene på kjøkkenbenken blir plutselig veldig store. Man takker nei til barnedåp, klubbkveld med venninnene og familiebesøk på julaften, fordi man vet at det vil være andre gravide eller barn der. I den fasen av prosessen er det lett å føle at man ikke har så stor egenverd.

Barnløse mangler forbilder

Både kvinner og menn mangler forbilder i sin familiesituasjon på hvordan de kan løse slike problemer. Både mor og far har barn og kan ikke helt sette seg inn i den situasjonen hvor man ikke kan få barn. Menn snakker mindre enn kvinner om barnløsheten med sine venner og arbeidskolleger. Det er kanskje naturlig fordi det fra gammelt av har vært slik at mannlig forplantningsevne og potens har blitt koblet sammen. Man kan få en fleip fra kollegene og det kan kjennes ganske sårende. Dermed velger mannen ofte å trekke seg inn i seg selv eller i parforholdet.

Paret kan føle aggresjon overfor alt og alle andre. Det oppleves frustrerende å ikke ha kontroll over sin egen situasjon. Det kan hende man tar det ut hjemme - er hyggelig borte og sur på hjemmebane. Det er veldig forståelig og en normal reaksjon på tap. Ufrivillig barnløshet er et usynlig tap - et tap av et indre bilde av egenskaper man trodde man hadde. Det kan føre til kroppslige reaksjoner i form av forskjellige såkalte psykosomatiske plager dersom man blir gående uten å snakke ut om barnløsheten. Det å være kronisk pasient - å være i behandlingssystemet, kan virke invalidiserende. Konklusjonen er at man må vurdere det følelsesmessige forholdet før man begir seg ut på en behandlingssituasjon.

Ta en periode av gangen

Når man først er i behandling, bør man gå helhjertet inn i prosessen. Gi alt så lenge dere har bestemt dere for å gjøre det, men sett en grense! Kvinnen tenker ofte at i denne situasjonen kan hun ikke sette noen grense før naturen gjør det. Det er i normale fall når man nærmer seg 50 år. Gro Guttormsen råder par som strever med ufrivillig barnløshet til å sette av 2-3 år og så jobbe mot å revurdere situasjonen innen overskuelig tid. Dette kan kanskje være et mye bedre forhandlingsgrunnlag enn bare å vente og se. Ta en periode av gangen. Hvis det er praktisk mulig, tenk ikke på adopsjon før man har avsluttet fertilitetsbehandlingen. Det er viktig å lytte til hverandres vurderinger. Det er også viktig å ikke si ja bare fordi man tror den andre vil høre det. Når grensen er nådd, må man akseptere mer sorg og en ny runde med: "Det ble ikke slik jeg hadde trodd at det skulle bli".

Referat av foredrag ved psykiater Gro Guttormsen, Universitetet i Oslo

 

Oppdatert av: Webmaster, 22. januar 2014

Drevet med EasyPublish CMS