Ufrivillig barnløshet

Psykiske aspekter ved ufrivillig barnløshet

Psykolog Anders Møller ved Sahlgrenska sjukhuset i Gøteborg har skrevet en doktoravhandling vedrørende psykiske aspekter ved ufrivillig barnløshet. Han har jobbet med denne problematikken i 20 år, og redegjør i avhandlingen for hvordan det oppleves å være ufrivillig barnløs både som individ og par.

Barnloshet

I sin stilling som psykolog ved Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg treffer psykolog Anders Møller mennesker som har problemer i tilknytning til fertilitetsbehandling.

I sin avhandling har han valgt å legge vekt på det han kaller reproduktive bekymringer. Han er opptatt av etiske aspekter ved parforholdet, hvordan beholde kjernen i relasjonen da relasjonsproblemer som følge av fertilitetsbehandling ofte forekommer. Kliniske depresjoner er heller ikke uvanlig.

Infertilitet og seksualitet

Reproduksjonsfunksjonen er ikke en drift. Seksualiteten er en drift, men ikke å få barn. Reproduksjonen er likevel viktig ut fra biologien og i en sosial sammenheng. I Bibelen finnes det beretninger om det å ikke få barn. Man vinner ingen poeng i selskapslivet med det. Det er i stedet noe man skjuler og som er tabubelagt. En mulig grunn til dette er at det henger sammen med seksualiteten. Først sier vi ja til seksualiteten og nei til nytten, det vil si reproduksjonen. Vi sier ja til alt som handler om nærhet, kreativitet, privathet, glede, lyst og intimitet. Etter hvert vil vi si ja til begge deler, ja til nytten. Risikoen hvis vi mislykkes i vårt reproduksjonsforsøk, er at vi blir så fokusert på seksualiteten som en nytteforeteelse at vi sier ja til nytten og nei til gleden. Mange kjenner igjen dette - at det blir et press på seksualiteten når graviditeten uteblir. Seksualiteten er et av de aspekter som er i faresonen i sammenheng med infertilitet.

Hvordan oppleves ufrivillig barnløshet?

Man opplever at man ønsker seg barn. Infertilitet er et opplevelsesproblem. Det påvirker livet vårt hele tiden. Det er et sosialt og psykologisk fenomen. Møller har i sin doktoravhandling "Psykiske aspekter ved barnløshet" kommet frem til tre motsetningspar som er dekkende for hvordan situasjonen til ufrivillig barnløse oppleves.

  1. Samhørighet/oppgitthet
  2. Meningsfullhet/meningsløshet
  3. Positivt selvbilde/selvfornektelse

Samhørighet/oppgitthet

Alle mennesker har et behov for samhørighet med andre. Det finnes ikke noe som er så truende for oss mennesker som det å ikke tilhøre en større sammenheng. Vi gjør nesten hva som helst for å oppnå det. Behov for å høre sammen med familien og større sammenhenger som byen, gruppen, nordmenn, og så videre. Behov for å være mann blant andre menn og kvinne blant andre kvinner.

Samhørigheten er også aktuell med tanke på å få barn. Samhørigheten trues på alle plan når man ikke får barn. "Hvorfor får ikke jeg til det alle andre menn kan - å gjøre min kvinne gravid?". "Hvorfor kan ikke jeg det alle andre kvinner kan - bli gravid og føde et barn?".

Kvinner går igjennom en tøff prosess ved fertilitetsbehandling, også mentalt. Det går ofte bra så langt som til tilbakeføring av embryo. Mange lykkes, men enda flere mislykkes. Det er dette mange kvinner opplever og kjenner som en personlig mislykkethet. Hvorfor kan jeg ikke beholde graviditeten? Kvinner tar på seg skylden for at det mislyktes, selv om det kanskje egentlig var en spermiefaktor. Dermed trues kjønnsidentiteten. Jeg er ikke en fullstendig, ordentlig kvinne når jeg ikke kan få barn. Det er noe som uthuler selvtilliten; å ikke mestre. Dette leder til oppgitthet og er depressive reaksjoner. En dimensjon hvor det finnes mange farer er tapsreaksjoner. Det er gjort en analyse hvor man har funnet at depresjoner opptrer sammen med tap, for eksempel tap av en følelsesmessig viktig person, viktige kroppsfunksjoner, egenverd, status og prestisje, selvtillit, adekvat følelse av kompetanse og kontroll, fantasi og symbolsk verdi. Tap på et av disse områdene kan føre til at man får en depresjon i større eller mindre grad.

Meningsfullhet/meningsløshet

Alle har behov for å se livet som meningsfullt. Hvilken mening har livet? Mange sier det at å få barn er meningen med livet - barn gir glede. Meningsfullhet handler om at ting skal være forståelig. Alt har sin årsak, såkalt deterministisk syn. Derfor må det finnes en årsak til at vi ikke får barn.

Det ene aspektet er den medisinske delen, apparatfeilmodellen, meg som apparat, min mann, vår kombinasjon, hva er feil? Det andre aspektet er hvorfor hender dette? Er det Gud som ikke vil, er det skjebnen? Dette er eksempler på eksestensiell tenkning. Vi leter hele tiden. Motsetningen til meningsfullhet er meningsløshet. Vi kjenner at vi mister fotfestet. Som religiøs med infertilitetsproblem kan man fundere i termene, "hva mener Gud med dette?". Vi kan ha ulike svar; "den meningen kan jeg ikke se, så derfor må jeg forlate det" eller "det er en mening som jeg ikke ser, så jeg får bare akseptere det".

Når noe hender plutselig i denne sammenheng, leder det til uro og angst. Hvis man plutselig får vite at man ikke kan få barn, vil mange oppleve følelsen av å miste fotfestet, å falle i et svart hull. Dette er uttrykk som handler om uro og angst, og det handler om tap av kontroll. Vi kunne kontrollere det å unngå graviditet, men ikke prosessen etterpå. Man gjør mange forsøk på å skaffe seg kontroll ved å regne dager, sjekke temperaturen, sjekke sekret. Med tanke på IVF-behandling - alt har gått greit, så langt. Så kommer man til de 14 dagene etter at man har satt tilbake det befruktede egget. Disse 14 dagene er de mest plagsomme som finnes. Det er ingenting man kan gjøre. "Gå hjem og lev normalt", sier legen. Det går bare ikke an, det er ikke så lett. Å oppleve tap av kontroll er velkjent i denne sammenheng. Når vi opplever at det ikke er noen ting vi kan gjøre som kan påvirke vår situasjon i ønsket retning, gir vi ofte opp. Vi opplever meningsløshet.

Positivt selvbilde/selvfornektelse

Et positivt selvbilde innebærer at man er noen som vil noe, som kan noen ting, som er noen ting, som har en fremtid og en intensjon, noe som jeg vil. Når vi definerer infertilitet vil man si - en som ikke kan få barn. Det kan sammenlignes med det å være funksjonshemmet, eksempelsvis begrepet "blind" - det å ikke kunne se. Tar jeg til meg dette som min definisjon på meg selv - jeg er den som ikke kan få barn, så gir det et negativt selvbilde. Ytterpunktet ved denne tankegangen er at man bare kan ta livet av seg. Det ytterste punktet i selvfornektelse er at jeg finnes ikke - har ingen verdi, betyr ingen ting, har ingen ting å gi, jeg kan like godt gi opp. Man må forsøke å finne andre positive bilder/sider av seg selv. Barnløsheten har den egenskap/risiko at den legger seg som et mentalt filter over hele vår persepsjon av oss selv, av livet. Ettersom vi ikke kan få barn, har ingenting annet noen verdi heller. Depresjonen og selvforakten lurer.

Reaksjoner på barnløshet

Disse tre motsetningspar er en måte å analysere dette med barnløshet på. Det finnes også andre måter. Barnløshet leder ofte til følelsesmessige problemer. 60 % av kvinnene og 25 % av mennene opplever dette. Det er en utrolig høy stressfaktor å være i en akutt infertilitetskrise.

I en studie fra en infertilitetsklinikk i Berlin, ble kvinner spurt om "hva er det verste som kan hende deg i livet?". 50 % av kvinnene svarte infertilitet, 13 % svarte død, 11 % svarte faktorer i omgivelsene.

Hvordan reaksjonen blir for det individuelle paret eller det enkelte individ, kommer også an på omgivelsenes reaksjoner. Våre egne foreldre kan være de beste støttespillerene for vår håndtering av barnløsheten, men de kan også være de vanskeligste å ha med å gjøre. Dersom min mor sier til meg - "det er da ikke så viktig å få barn", betyr det da at det ikke var så nøye å få meg? I et annet eksempel forteller en mann at han fikk brev fra sin far som skriver: "Din bror er dyktig, han har lykkes å få to barn, du har ikke fått noen". Dette sårer på samme måte som når mødre forteller sine døtre at det ikke er så viktig å få barn.

Kvinner og menn håndterer barnløshet ulikt

Finnes det fellestrekk i kvinner og menns opplevelse av barnløsheten? Vi finner noen svar fra studier som viser at kvinner og menn håndterer dette noe ulikt. Anders Møller siterer Ingjerd Bittbergs avhandling "Kvinner tenderer å være mer åpent sensitiv i relasjon til sin infertilitet og søker forståelse og støtte. Menn definerer seg selv som til å ta hånd om sin partner og hjelpe henne i å føle seg bedre. De unnviker å uttrykke følelser og tanker som kan bidra til at ektefellen får det verre".

Ut fra internasjonale og norske studier virker det som om kvinner reagerer med mer depresjon og angst, er mer psykisk åpen utad, mens menn holder det mer for seg selv og kan lettere tenke på noe annet. Kvinner tenker på det natt og dag, menn sier at vi tenker på det hjemme, men på jobb er det borte. Når menn er årsak til barnløsheten øker deres uro og angst. De uroer seg for at kvinnen skal velge en annen mann.

Et viktig fenomen er hvordan vi forholder oss. Kvinner tillater seg å reagere på sin barnløshet, mannen tillater seg ikke det. Menn lider også, men på en annen måte. De uroer seg mer for kvinnen og vil hjelpe henne gjennom konkrete handlinger. De gjør alt for at det ikke skal bli noen samtale om dette hjemme og tror at så lenge man ikke snakker om problemet, så eksisterer det ikke. Et eksempel, kvinnen sier "jeg tror ikke han vil være alene med meg, for han er redd jeg skal begynne å prate om det. Han passer alltid på at vi har fester, ferier med venner og liknende. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå at jeg vil være alene med ham og snakke uten å bli avvist." Mannen på sin side er fornøyd, "vi finner på mange ting som hindrer henne i å tenke på dette, jeg tror det er bra for oss begge. Hva skal jeg kunne si som skulle gjøre det bedre, jeg kan ikke komme på noe." Han har to problem, det ene er at han ikke kan få barn, det andre er at hans kone er lei seg. Det første problemet forsøker han å løse ved at de oppsøker lege, det andre ved å forsøke å hindre henne i å vise at hun er lei seg. Han gjør dette i beste mening, men hans kone tolker ofte hans uvilje mot å snakke om dette som mangel på interesse. Det finnes åpenbart grunn for misforståelser. Han tror, at hun vil, at han skal ordne dette, og hun tror han ikke er interessert.

Anders Møller henviser her til menn og kvinners ulike måte å bruke språket på, og hvordan de håndterer ting ulikt. Kvinner vil ofte prate om ting som har hendt og ofte flere ganger, om og om igjen. Hun vil dele og prater for å få kontakt, være nær hverandre, kunne se samme sak og dele opplevelsen. Mannen bruker språket som middel for å løse et problem. Sjansen for misforståelse er stor. Mens mannen reagerer med det Anders Møller kaller "taus omsorg" for sin kvinne, oppfatter kvinner det som om han ikke bryr seg. Vi må se på barnløsheten som et felles prosjekt - med et felles mål; det å få barn. Det er viktig å forsøke å forstå hverandre bedre.

Helsevesenets håndtering av barnløshetsproblematikken

Helsevesenet er flinke i å behandle barnløsheten rent medisinsk, men dårlige i å håndtere de følelsesmessige aspekt. Et eksempel i denne sammenheng; Anders Møller forteller at han en dag i korridoren på IVF-avdelingen møtte en mann med et brev i handen. Mannen så totalt forvirret ut, så han spurte om han kunne hjelpe. "Jeg fikk dette brevet", svarte mannen. Der sto det noe sånt som: "prøven viste at Deres spermier ikke duger til befruktning". Mer sto det ikke. Brevet var selvfølgelig undertegnet av legen, men innholdet gikk kun ut på å fastslå at mannens ikke kunne gjøre sin kvinne gravid. Det ga ingen informasjon om hvor, eller til hvem han kunne henvende seg med spørsmål om behandling. Dette eksemplet viser at helsevesenet ennå har mye å lære. Infertilitet er så utmattende og representerer en så stor eksistensiell utfordring, at det er nødvendig å få diskutert det. Det kan ikke bare bli gjort til et medisinsk problem.

Avslutningskommentarer 

Alle som jobber med infertilitetsproblematikk bør få kunnskap om disse aspekter. For å illustrere betydningen av det, kan man sammenligne med de renslighetsprosedyrer og regler som er påkrevd for håndtering av medisinsk utstyr i forbindelse med kirurgiske inngrep. På samme måte bør man også følge visse regler og prosedyrer som ivaretar pasienten med henhold til når pasienten får beskjed om at blodprøven er negativ, eller spermiene ikke er i stand til befruktning.

Hvordan rekonstruerer så mennesker sine liv etter endt barnløshetsbehandling, uten barn? Hva gjør man på sikt for å komme over dette? En mor med et funksjonshemmet barn vil oppleve samme problemstilling. Hun får ofte høre at "du må akseptere ditt barns funksjonshemning". Man aksepterer aldri sitt barns funksjonshemning, men lærer seg å leve med det. Det er nødvendig med aktiv tilpasning, ta det som det er. Det går ikke å late som om det ikke eksisterer, å si "ja, ja det er jo ikke så nøye". Derimot må man finne en måte, som går ut på å finne ut hvordan livet kan gestalte seg på en bra måte likevel. Hvordan man finner samhørighet, meningsfullhet, det positive selvbildet, hvordan kan en formulere og konstruere sitt liv, tross dette. "Jeg må ha min sorg og skuffelse", men å lære seg å leve med det, er et ambisjonsnivå.

Både sosiale ressurser, personlige ressurser og egenverd, har man fått med seg fra begynnelsen. Man får ikke selvtillit bare ut fra sine prestasjoner, ikke et positivt selvbilde heller, men det er noe en må jobbe med på annet vis. Så det er ikke slik at den mest fremgangsrike er den som er tryggest på seg selv, selv om man av og til kan tro nettopp det.

 

Foredrag gjengitt av Hilde Holten Haugen, publisert i Utspring nr. 2, 1998

Drevet med EasyPublish CMS