Ufrivillig barnløshet

Psykiske belastninger ved ufrivillig barnløshet

Spesialist i allmennmedisin Liv Løvås skrev i 1998 en semesteroppgave ved Universitetet i Oslo vedrørende psykisk belastning ved ufrivillig barnløshet. Johanne Sundby, professor ved Universitetet i Oslo, fungerte som veileder ved utarbeiding av rapporten.

Hvorfor skrive om infertilitet?

I legestudiets 14. termin har medisinerstudentene undervisning i gynekologi og obstetrikk. Som ledd i undervisningen har vi uketjeneste ved gynekologisk avdeling. Det var i løpet av denne perioden jeg fattet interesse for infertilitetsproblematikken. I uketjenesten og på forelesninger ble vi satt inn i det mangfold av problemer ufrivillig barnløse møter. Det ble lagt vekt på moderne reproduksjonsteknologi og de etiske, juridiske og økonomiske betenkeligheter metodene har. Den psykososiale belastningen de fleste par opplever var ikke tema. Det var dette området jeg fant spesielt interessant da jeg begynte å lese litteratur om infertilitet.

I utgangspunktet hadde jeg lyst til å intervjue ufrivillig barnløse par. Jeg ønsket å finne ut om de var tilfredse med den informasjon og behandling de hadde fått på sykehuset. Jeg ville vite litt om deres behov for informasjon og støtte, og jeg ønsket å finne ut om pasientene selv hadde forslag til hva som kunne gjøres for å lette deres situasjon. Men jeg ble selv gravid i denne perioden og valgte derfor å gå over til en ren litteraturoppgave da jeg var redd min tilstand skulle virke støtende i intervjusituasjonen. Min oppgave ble derfor å forsøke å redegjøre for hva man vet om den psykiske belastningen ved barnløshet, og spesielt hva som kan gjøres med dette problemet i forbindelse med den praktiske infertilitetsbehandlingen.

Definering av oppgaven "psykisk belastning ved ufrivillig barnløshet"

Med en såpass vid oppgavetekst, var det altså nødvendig å foreta en del begrensninger. Jeg ønsket å finne ut om det var likhetstrekk i reaksjonsmønsteret til par som blir konfrontert med ufrivillig barnløshet. Jeg ønsket også å se om det var mulig å bruke kunnskapen om reaksjonsmønsteret til å bedømme om det var behov for psykologisk støttebehandling og hva denne støttebehandlingen burde inneholde. I tillegg ønsket jeg å se nærmere på ulikheter i kvinner og menns reaskjoner på barnløshet.

Metode

Oppgaven er basert på litteraturstudium. Jeg har sammenfattet funn og resultater fra en rekke ulike undersøkelser publisert i internasjonale og norske tidsskrifter og bøker. Jeg har hovedsakelig konsentrert meg om tilgjengelig litteratur fra perioden 1994-1997, men enkelte artikler er også fra midten av 1980-tallet. I tillegg har jeg hentet informasjon fra lærebøker i gynekologi og psykiatri, samt fra doktoravhandlinger. Jeg har også forsøkt å definere begreper som sorg og krisesituasjoner.

Sorg

Sorg som prosess ble introdusert i 1917 av Freud i hans klassiske artikkel "Sorg og melankoli". Sorg ble definert som reaksjon på tap av en elsket person, et fedreland, frihet, et ideal osv, hvor den fremtrer som dyp smertefull tristhet med manglende interesse av verden utenfor, tap av evnen til å elske og redusert aktivitetsnivå. Han beskrev sorg som en smertefull, men i utgangspunktet normal krise, og ikke en sykdom som skulle behandles. Senere forskning har vist at mange sørgende vil kunne få betydelige plager av både psykisk, fysisk og sosial art når sorgprosessen er forstyrret. Disse vil kunne dra nytte av behandling (1). Spesielt for infertilitet er det at tapet ikke er av et eiet objekt, men av et potensielt vesen, noe som gjør sorgen mer usynlig for omverdenen.

Krisereaksjon

Ordet krisereaksjon kan brukes når en person utsettes for så sterke følelsesmessige påkjenninger at de vanlige psykiske mestrings- og beskyttelsesmekanismer bryter sammen.

Sorgprosess/livskrise

Ufrivillig barnløshet har til tider vært en utfordring for de som rammes. Allerede da Bibelen ble nedskrevet var man opptatt av sorgen som kan oppleves når et par ufrivillig ikke kan få barn. Historien som Hannah i første kapittel av Samuels bok i Det Gamle Testamentet illustrerer dette:

"A man named Elkanah had two wives: Peninah, who had many children, and Hannah, who was rediculed by Peninah for her inability to conceive. Eventually, Hannah became so distressed she would not eat. She prayed and wept bitterly: her lips moved, but she was unable to utter a sound. A priest saw her in this state and accused her of drunkenness. But when Hannah explained the reason for her sorrow, the priest said to her, "Go in peace, May the God of Israel grant your petition." Comforted and calmed, Hannah returned home, began to eat, and shortly thereafter conceived a son, Samuel" (2).

Ufrivillig barnløshet representerer et tap av noe som aldri har eksistert, et usynlig tap. Ønsket om å få barn er et av de mest fundamentale og sterkeste ønsker mange mennesker har, og det er derfor ikke rart at ufrivillig barnløshet rangeres som en av livets største påkjenninger, i intensitet på lik linje med å ha en livstruende sykdom (3). Ordet livskrise er et nøkkelord som går igjen i flere artikler som omhandler infertilitet (4, 2, 5). Karakteristisk for de parene som må igjennom denne krisen er at de gjennomgår ulike faser med typiske reaksjoner og følelser. Dette er fasene i en normal krisesituasjon.

Generelt om livskriser

Skjematisk inndeles reaksjonene på de fleste kriser i fire faser: sjokkfase, reaksjonsfase, reparasjonsfase og nyorienteringsfase (6).

Skal man gi en generell beskrivelse av krisereaksjoner kan man si at sjokkfasen kommer som resultat av en hendelse som overstiger personens mestringsevne. Subjektivt vil personer som er i sjokkfasen oppleve ulik grad av indre kaos. Dette innebærer at de ikke fullt ut forstår den informasjonen de får. Sinne og irritasjon er emosjoner som ofte kommer til uttrykk. Reaksjonsfasen er som navnet indikerer en fase hvor reaksjonene blir tydeligere. De vanligste reaksjonene er angst og fortvilelse, depresjon, atferdsforstyrrelser og psykosomatiske reaksjoner. Denne fasen kommer når den rammede bevisst har tatt inn over seg og forstått i rimelig grad hva som har skjedd. Kroppen har en økt alarmberedskap som ofte kommer til uttrykk ved sinne og irritabilitet.

Atferdsforandringer kan komme til uttrykk ved krevende holdninger, klaging og klamring. Psykosomatiske reaksjoner er uspesifikke og kan forklares på bakgrunn av den fysiologiske reaksjonen som følger med reaksjonsfasen (katekolaminøkning, økt aktivitet i hypothalamus-thyroidea, og så videre). I prinsippet kan alle slags psykiske lidelser utvikle seg etter kriser, men man ser sjelden utvikling av klare sinnslidelser uten at det foreligger klare sårbarhetsfaktorer. I reparasjonsfasen og nyorienteringsfasen vender de kriserammede seg mot omverdenen igjen. Den ideelle utgang vil være hvis krisen kan ha bidratt som kilde til livserfaring og dermed et bedre liv på sikt (6).

Infertilitetskrisen brukt som eksempel på en livskrise

Infertilitetskrisen er beskrevet i faser av flere artikkelforfattere (4, 7, 8). Overraskelse og sjokk er noen av de første følelsene. De færreste er forberedt på å leve et liv uten barn, og mange forsøker initialt å beskytte seg mot realiteten ved benektelse. Denne mestringsmåten hindrer imidlertid paret i å få sitt ønske oppfylt, og etter en tid er det sinne som dominerer reaksjonsmåten. Sinne er en emosjon som kommer til uttrykk før man klarer å ta dimensjonen av problemet inn over seg. Sinnet kan være rettet mot seg selv, behandlende lege eller det øvrige behandlingspersonalet. Det kan være en følelse av midlertidig lettelse ved å finne eksterne forklaringer på problemet. Sinnet kan også være rettet mot andre barnefamilier. Tanker som for eksempel at en selv er bedre skikket til å ta seg av barn enn mange andre, og hvem som fortjener barn, kan være vonde å vedkjenne seg når ingen har fortalt at slike tanker er vanlige. Noen kan føle seg mislykket og mindreverdige og få problemer med selvbildet da de fleste allerede i barndommen har dannet seg et bilde av seg selv som foreldre i voksen alder. I tillegg til overraskelsen, sjokket og sinnet de fleste opplever, er sosial isolasjon på grunn av identifikasjonsproblemer og skyldfølelse kjente problemer. Infertile par oppgir at de kan ha skyldfølelse på grunn av prevensjonsbruk, veneriske sykdommer, tidligere selvbestemt abort eller de føler straff fra høyere makter.

Etter den initiale fasen ser det ut til at tristhet er den dominerende følelsen. Det ser ut til at tristheten dominerer fra det tidspunkt pasienten klarer å ta inn over seg konsekvensene av livskrisen. Tristheten kan også sees på som et tegn på at pasienten har begynt det harde arbeidet for å finne ny balanse og et nytt ståsted i livet. Den ser ut til å være spesielt framtredende hos permanent ufrivillig barnløse. De sørger over tapet av en stor livsbegivenhet, tapet av genetisk videreføring og tapet av ikke å få oppleve en graviditet(4). Forskning (4) viser av 10-50 % av alle infertile pasienter rapporterer somatiske symptomer som depresjon, emosjonell instabilitet, nedsatt selvtillit og seksuelle problemer. I de siste fasene (reparasjons- og nyorienteringsfasen) finner mange en måte å leve med savnet på ved at de søker alternative løsninger, for eksempel adopsjon.

Styrken og utformingen av følelsene pasientene møter vil preges av hvor mye det å få egne barn betyr for ens identitet og funksjon. Selv om krisen er smertefull og vond, vil de fleste klare seg uten framtredende funksjonssvikt. Hvis tapet derimot representerer en belastning som pasienten ikke mestrer over tid, vil det kunne medfører sekundære problemer. Forskning har vist at traumer med langsiktig negativ betyding for pasienten har større betydning som utløsende faktor for krisereaksjoner enn traumer av mer kortsiktig negativ natur (6). Infertilitetskrisen er et eksempel på traume med langvarig negativ betydning for pasientene. Stadig utvikling av ny teknologi, som for eksempel ICSI (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon) gir falske forhåpninger hos mange par, som kanskje var betegnet som håpløse tilfeller før den nye teknologien kom. Behandlingen har sjelden et klart tidsperspektiv og parene blir sittende igjen med håp for den nye syklusen eller med håp om ny og forbedret teknologi (9). Bearbeidelsen av problemet utsettes. Det ser ut til at traumet alene ikke kan forklare forsterkede krisereaksjoner og reaksjoner som fører fram til psykiske lidelse (6). De fleste infertile par takler dog denne livskrisen uten å få varige psykiske problemer. Likevel er det noen som fortsetter å ha psykiske problemer opp til 5-8 år etter den mest intense fasen (10).

Det vil være viktig å plukke ut de personene/parene som trenger spesiell behandling ved å ta hensyn til tidligere tapsopplevelser og mestringsmåter, personlighet, sosialt nettverk og støtte. Utfordringen ser ut til å være å plukke ut risikopar på det rette tidspunktet, og bygge opp et behandlingstilbud som kan gi behandling på ulike nivåer. Behandling på ulike nivåer kan være alt fra grundig informasjon og rikelig med tid ved førstegangskonsultasjon til kyndig behandling ved psykisk lidelse.

Behandling av psykososiale forhold hos barnløse

En undersøkelse (5) blant 23 kvinner som kom til IVF ved Rikshospitalet i mars 1987 viste at flertallet var fornøyd med legens rolle når det gjaldt informasjon om funn og sjansen til å bli gravid, samt orientering om metode og legens tid til å ta seg av dem. Kun 6 var fornøyd med måten de emosjonelle sidene ble behandlet på. Dette kan kanskje være et uttrykk for at helsepersonell er bedre trent i det tradisjonelle behandler-pasientforholdet enn i å gi emosjonell støtte.

Flere artikler (4, 2, 8) trekker opp hovedlinjer for emosjonell behandling av denne livskrisen, men det sies lite konkret om hvordan helsepersonell skal møte en slik situasjon. Vi kan ta utgangspunkt i generell psykiatri og behandling av livskriser hvor vi har som hovedregel at helsepersonell bør ha betydelig toleranse for sterke, akutte følelsesmessige reaksjoner på livskriser, og unngå overdiagnostisering av patalogi (6). I de fleste tilfeller er det ikke behov for faglig hjelp ved en livskrise. Det kan være nok å ha forståelsesfulle medmennesker å snakke med. Et problem ved ufrivillig barnløshet er at mange i samfunnet ikke er klar over hvilken belastning dette kan representere for det infertile paret. Det er i tillegg et privat problem som de fleste ikke meddeler til andre enn de aller nærmeste venner eller familie, og av og til har paret valgt å holde det helt for seg selv (7). Det kan være fornuftig å oppmuntre til å fortelle om problemet til mennesker som står paret nær for å ha noen å snakke med, men det må aksepteres at mange holder problemet for seg selv. Dette medfører at helsepersonell ved infertilitetsklinikker ofte er noen av de få som kjenner til krisen. I en konsultasjonssituasjon vil det være viktig for dem å finne ut i hvilken fase av krisebearbeidelsen pasientene befinner seg, og bruke den kunnskapen vi har om de ulike fasene for å forstå reaksjonene og gi informasjon. Det er initialt viktig at emosjoner som tristhet, skam, aggresjon, angst, usikkerhet og andre følelser som pasienten oppfatter som uakseptable får komme til uttrykk eller blir diskutert. Det er viktig å gi støtte på at dette er en helt normal reaksjonsmåte som en ikke må bebreide seg selv for.

Til tross for at vi må ha forståelse for slike emosjoner er det viktig å ikke oppmuntre til å skyve skylden over på andre, som for eksempel legen. Dette kan nok gi kortvarig avlastning, men det gir ikke styrke til å komme videre i krisebehandlingen. I tillegg er det i første fase viktig å lytte til det pasienten har å si for å bygge opp tillit og fortrolighet. Neste skritt må være å forsøke å gi et realistisk forhold til krisen og dens følger. Det er nyttig å lede pasienten hurtigst mulig inn i reparasjonsfasen. Vi bør forsøke å hjelpe vedkommende til å akseptere problemet og til å aktivt lete etter nye veier man kan følge videre gjennom livet. Det faktum at "kun" 40-50 % (gjennomsnittstall for de viktigste barnløshetsårsaker) (11) får sitt barneønske oppfylt gjør at det er viktig å motivere for å finne alternative løsninger. Allerede på et tidlig stadium i utredningen må paret oppmuntres til å se på nye muligheter. Dette vil være spesielt viktig for parene hvor kvinner har høy alder når de kommer til utredning. Her støter man imidlertid på et nytt problem da adopsjonsbyråene ønsker at de aktuelle parene er ferdig med infertilitetsbehandling når man søker om adopsjon.

I følge moderne krisebehandling (6) kan man komme langt med en begrenset mengde profesjonell intervensjon hvis den praktiseres til rett tidspunkt og med forståelse for de utløsende faktorer.

Menneskevettsregler i krisesituasjoner

Arne Sund (6) har laget generelle retningslinjer for takling av kriser. Disse representerer generelle regler som alle involvert med pasienter bør kjenne til.

Aksept av følelser

Omgivelsene må akseptere de følelsene pasienten har. Man må akseptere sterke følelser uten å latterliggjøre eller bebreide en person for de følelsene vedkommende har. Derfor er det viktig at fagfolk kjenner til hvilken belastning ufrivillig barnløshet kan representere. Å vise for mye medlidenhet er også uheldig, da det øker følelsen av utilstrekkelighet og forsterker følelsen av frykt og angst.

Aksept av symptomer

Omgivelsene må akseptere symptomene uten å vise unødvendig grad av medlidenhet. Trøst virker sjelden gunstig. Snarest mulig bør man finne de positive muligheter og krefter som vedkommende fortsatt har i reserve.

Innse vanskelighetene

I dette inngår hjelp til å snakke om og forstå angsten, smerten og sinnet. Noen trenger også hjelp til å sørge og gråte.

Virkeligheten

Mange trenger hjelp til å se realiteten i øynene. Drømmer og fantasier hjelper ingen å komme over krisen.

Ikke klandre andre

Å finne syndebukker hjelper lite og kan gjøre selve krisebearbeidelsen vanskelig.

Akseptere hjelp

Når vi erkjenner at vi har problemer og tar imot hjelp er vi ofte på riktig vei.

Har alle par behov for psykososial støtte og rådgivning?

I undersøkelsene blant ufrivillig barnløse par (12, 9, 13) kommer det fram at det er stor enighet blant parene om at det er ønskelig å ha tilgang på psykososial rådgivning. I undersøkelsene (9, 13) var de fleste enige om at et slikt tiltak ville være nyttig, men det sies ikke noe om hvor store undersøkelsesmaterialene var. I en annen studie (12) deltok 361 infertile kvinner, og uavhengig av resultatet av behandlingen var 70 % ikke tilfreds med den emosjonelle støtten de fikk i løpet av utredningen og behandlingen. Av disse kvinnene uttrykte mer enn halvparten at det var behov for profesjonell psykologisk rådgivning. Generelt gir kvinner uttrykk for at de er mer interessert i slik rådgivning enn menn (9). Til tross for ønsket om å ha tilgang på psykososial rådgivning viser det seg fra flere undersøkelser (9) at det i gjennomsnitt er kun omtrent 20 % av pasientene som benytter seg av et slikt tilbud når det er tilgjengelig. Dette kan kanskje forklares ved at det kun er et fåtall av parene som får så store problemer at de føler de må få profesjonell psykologisk rådgivning. Flere studier som det refereres til i en artikkel (13) har vist at mange føler seg beroliget av at tilbudet finnes, til tross for at de ikke benytter det. Det kan altså virke som om kun tilstedeværelsen av tilbudet virker stressreduserende på noen pasienter. Noen vil nok også synes at det er vanskeligere å oppsøke slik hjelp enn å krysse av for ønsket om tilgjengelighet på slik hjelp i en spørreundersøkelse. Tilbudene som enkelte klinikker kan tilby med psykodynamisk terapi, avslapning og stressmestring, sorgmestring, seksual- og ekteskapsterapi, kriseveiledning og selvhjelpsgrupper (13) er nok for ambisiøse i forhold til de problemene de fleste sliter med. I tillegg antas det at skepsis og fordommer mot psykiatere og psykologer sitter dypt inne hos mange par, enkelte kan være redde for at det å bruke slike tjenester kan stemple dem som "gale". En slik holdning kan virke som et hinder for at mange pasienter som kunne ha profittert på slik hjelp tar kontakt. I en artikkel (9) viser man til flere undersøkelser av den psykologiske profil hos infertile pasienter i ulike faser av behandlingen, og sammenligner denne profilen med en fertil gruppe av befolkningen (14). Variablene som er sammenlignet er blant annet depresjon, angst, ekteskapskonflikter og seksuell dysfunksjon. Undersøkelsene finner ikke at det er signifikante forskjeller på de to ulike gruppene. Imidlertid ble det funnet at 15-20 % av pasientene i begge gruppene totalt scoret over et gitt nivå som indikasjon på at de har problemer av klinisk betydning. En av konklusjonene i artikkelen er at det er denne sårbare gruppen som profitterer på profesjonell psykososial rådgivning.

Det vil være en utfordring å finne ut hvilke behov de resterende 80 % har. En annen undersøkelse, som er referert til i artikkel 9, påpeker at disse pasientene ikke har særlig nytte av parrådgivning når tilbudet er en del av standardbehandlingen ved infertilitet. Kanskje skyldes dette at det tilbudet som tilbys ikke treffer de behov disse pasientene har? Det vises i en artikkel (9) til en undersøkelse som var utført blant pasienter som hadde gjennomgått minst en IVF-syklus, hvor pasientene skulle liste opp faktorer som ville ha gjort utredningen og behandlingen lettere for dem. Disse pasientene rangerte en brosjyre med informasjon om psykologiske aspekter ved IVF som det viktigste tiltaket som ville ha hjulpet dem med å takle problemene. Dette behovet for informasjon ble tydeliggjort ved at pasientene fortalte at 78 % leste tidsskrifter og aviser om emnet. 69 % oppga at de fulgte med på fjernsynsprogrammer om emnet. Dette indikerer at kunnskap om psykiske aspekter ved infertilitet er en av nøklene til bedre takling av livskrisen hos majoriteten av pasientene.

Konklusjonen i denne artikkelen (9) er at de fleste artikkelforfatterne sterkt anbefaler psykososial rådgivning for pasienter som besøker infertilitetsklinikker. Det hevdes at disse anbefalingene kanskje ikke er riktige, da nye studier viser at det i realiteten er få som benytter seg av en slik behandling når den er tilgjengelig. Det påpekes også at det tilbud som er tilgjengelig i dag kun møter en liten gruppe av de infertile parene. Kanskje har fokuseringen på behandlingstilbudet til minoriteten av pasientene overskygget de potensielle virkningsfulle alternative behandlingstiltak for de fleste av pasientene.

Forfatteren av artikkel (9) påpeker at det er gjort lite systematisk forskning på dette området. I følge en annen studie (12) er det behov for forbedringer av mange aspekter ved infertilitetsundersøkelsen og behandlingen slik den praktiseres i Norge. På det psykososiale plan mener jeg utfordringen ligger i å plukke ut pasienter som har økt risiko for å takle krisen dårlig. Helsepersonell må vite hvilken behandling som er tilgjengelig for disse, og sørge for at de får kontakt med profesjonelle hjelpere som kan tilrettelegge et egnet behandlingstilbud. Det ligger helt klart en utfordring i å kunne gi en mer individuell behandling enn den som tilbys i dag. I tillegg tror jeg det vil være viktig å øke de vanlige somatiske behandlernes evne til å komme inn på og bistå i den kognitive bearbeidingen av de vanligste infertilitetsrelaterte krisereaksjonene.

Menns coping med infertilitet versus kvinners

I flere artikler (15, 7, 14, 16) som belyser forskjellige emner ved infertilitetsproblemet, er det enighet om at kvinner og menn reagerer forskjellig på barnløshet. Kvinnens reaksjon er velkjent og godt dokumentert, mens mannens reaksjon har vært ukjent, ofte usynlig og vanskelig å identifisere (17). I en artikkel (14) ble det funnet at infertile kvinner er mer utsatt for angst, depresjon, stress og lav selvfølelse enn infertile menn. Dette er i samsvar med tidligere publiserte artikler (14). Noen forfattere (14, 16) fant at infertile kvinner oppfattet infertilitetsproblemet betydelig mer stressende enn sine menn. Kvinnene ga også uttrykk for at det var viktigere for dem å få barn enn det var for mennene. En annen studie (7) viser at kvinner er mer psykologisk påvirket enn sine menn, hovedsakelig fordi kvinner tradisjonelt sett er mer opptatt av graviditet, fødsel og barneoppdragelse. På grunn av dette er de mer truet av den endrede situasjonen i livet enn menn. Mennene er tradisjonelt mer orientert mot jobb og aktiviteter utenfor hjemmet. Nyere forskning (17) har kommet fram til at barnløsheten "truer" begge kjønnene, men de har ulike roller og ulik måte å fokusere på fraværet av det etterlengtede barnet. I Wirtbergs doktoravhandling kommer det fram at kvinner fokuserer hovedsakelig på det fraværende barnet og mindreverdighetsfølelsen det medfører ikke å kunne oppfylle morsrollen både på et individuelt og sosialt nivå. Mennene er mer fokusert på sin partner, og situasjonen bringer fram tradisjonelle maskuline kvaliteter hvor mannen inntar rollen som "den tause og sterke beskytter" (18). Wirtberg siterer Nachtigall et al (1992), og skriver at selv om både menn og kvinner er påvirket av infertilitetskrisen, er deres reaksjoner påvirket av hvor årsaken til barnløsheten ligger. De mener at menns reaksjon på barnløshet er ganske lik kvinners hvis det er en mannlig årsaksfaktor, men reaksjonen er ganske forskjellig hvis en ikke finner en forklaring hos mannen (19). Dette samsvarer med svarene som ble gitt i en undersøkelse blant norske menn under infertilitetsutredning (20). Denne studien viste at nærmere en fjerdedel av mennene svarte at vanskelighetene med å få barn hadde medført et stort psykisk "press". Generelt var det et større problem for menn med nedsatt sædkvalitet enn for dem med normal sæd. Dette var også tilfelle ved spørsmål om negativ innvirkning på humør og forstyrrelse av det daglige liv. Mennene ble også spurt om barnløshet var et større problem for partneren. Over halvparten betraktet deres infertilitetsproblem å være større for deres partnere enn for dem selv. Dette gjaldt spesielt menn med normal sædkvalitet. Menn med nedsatt sædkvalitet tilkjennega at barnløsheten representerte en psykisk byrde og grep inn i deres dagligliv.

Ulikt fokus, kjernen til nye problemer

Ingegerd Wirtberg (21) har i sin doktoravhandling redegjort for hvordan barnløsheten ofte bringer partene inn i en vond sirkel med hensyn til hvordan de forholder seg til hverandre og kommuniserer rundt emnet barnløshet. Som tidligere nevnt retter kvinnen sin oppmerksomhet mot barnløsheten, mens mannen ofte er opptatt av partnerens reaksjon. På grunn av at kjønnene ofte har ulikt fokus på problemet, vil kvinner og menn ofte ha forskjellig oppfatning og opplevelse av det felles problemet. Wirtberg fant et karakteristisk mønster, eller en vond sirkel, som mange av parene gikk inn i. Blant parene hun intervjuet var ofte mennene opptatt av å ta hensyn til kvinnens følelser. Mennene forsøkte å unngå temaet for å skåne kvinnene, men dette ble ofte tolket som mangel på interesse og kvinnene ble ofte så frustrerte fordi de ikke forsto mennenes tankemønster. Kvinnene forsøkte på sin side å involvere mennene i sine følelser og tanker rundt barnløsheten. Mennene følte seg derimot som skyteskive for frustrasjon og sinne, og dette resulterte i at de forsøkte å unngå temaet enda sterkere. 20 av parene (65 %) som ble intervjuet hadde problemer på grunn av en slik vond sirkel (21).

Fra observatørens ståsted ser det ut til at parene velger komplementære roller ovenfor hverandre. De utfyller hverandre på følgende måte.

Kvinnen er ofte emosjonelt sett mer åpen og sensitiv, og søker forståelse og støtte. 

Mannen definerer seg selv som den som skal "ta vare på" sin partner, og unngår dermed å vise følelser og fortelle om tanker han tror kan bidra til ytterligere lidelse.

Dette er en forenklet beskrivelse av tradisjonelle kjønnsroller. Det ser ut til at kriser som for eksempel infertilitet og krybbedød forsterker dette rollemønsteret. Svakheten med disse kjønnsrollene fungerte godt i dagliglivet, men det kan være begrensende i en krisesituasjon hvor det ofte kreves stor evne til omstilling (21).

Konklusjon

Ufrivillig barnløshet er rangert som en av livets største påkjenninger. Parene gjennomlever en livskrise som er karakterisert av ulike faser med tilhørende emosjoner. Krisen som gjennomleves ved ufrivillig barnløshet skiller seg fra mange andre livskriser ved at det ikke er tap av et objekt, men av et potensielt vesen. Sorgen er ofte usynlig for omverdenen. I tillegg er dette et problem som de fleste holder for seg selv og sine nærmeste. Dette stiller store krav til deres kunnskap om denne livskrisen, og hvilken atferd og holdning man bør formidle til det kriserammede paret. Tidligere studiers antagelser om at kvinnen er mest psykisk påvirket av barnløsheten er sannsynligvis noe mangelfull. Det kan virke som om menns opplevelser har vært usynlige og vanskelige å avdekke for forskere. Dette kan reflektere et av mennenes problem ved at de pålegger seg selv å være den sterke part i forholdet. Ved sammenligning med kvinners reaksjoner kan det synes som om at menn er mindre opptatt av problemet, og av denne grunn har mindre behov for å snakke om situasjonen. Mange velger mer usynlige strategier for å takle barnløsheten for ikke å belaste sin partner. I de tilfellene hvor årsaken til barnløsheten lå hos mannen, reagerte mannen mer som kvinnen. Dette kan kanskje skyldes at mennene i disse tilfellene blir tvunget til å innta en mer åpen og aktiv holdning til problemet, da det ikke vil være like naturlig å innta en stille, beskyttende og trøstende rolle ovenfor kvinnen når mannen er årsak til deres felles problem. Kunnskap omkring menns og kvinners ulike taklingsstrategier vil være viktig å formidle til par som er ufrivillig barnløse for å hindre at det gir dem et tilleggsproblem i den vanskelige situasjonen som de befinner seg i. Jeg tror det vil være viktig at helsepersonell som jobber med infertilitet er klar over denne kjønnsforskjellen og at de ikke blir hengende ved tidligere antagelser om at mannen ikke er like opptatt av problemet som kvinnen. Jeg tror den viktigste jobben vil være å gi parene informasjon om de kjønnsbetingede forskjellene i taklingen av uteblivelsen av det etterlengtende barnet, da de fleste parene tross alt takler problemet innenfor "husets fire vegger" uten profesjonell hjelp.

I denne oppgaven har jeg sett på om alle par har behov for psykososial støtte og rådgivning. Studier har vist at de fleste ønsker et slikt tilbud, men det er i virkeligheten få som benytter seg av dette tilbudet når det er tilgjengelig. Jeg mener at hovedårsaken til dette er at den psykososiale rådgivning som tilbys ikke passer for problemene som de fleste av pasientene sliter med. Mulig har fokuseringen på behandlingen til den gruppen som synes å ha de største problemene overskygget problemene for de parene som tross alt løser problemene selv, men som kunne dra nytte av enkle behandlingstiltak. Jeg tror derfor det ligger en utfordring i å forske mer i hvilke spesifikke tilbud disse "forsømte" parene kan dra nytte av. Jeg ser for meg at personalet ved infertilitetsklinikkene bør ha nok kunnskap til å plukke ut pasienter som har økt risiko for å takle krisen dårlig, og henvise disse til profesjonell psykologisk behandling. I tillegg bør de trenes opp til selv å komme inn på og bistå den kognitive bearbeidingen av de vanligste infertilitetsrelaterte krisereaksjonene. Man kan komme langt med en begrenset mengde kyndig intervensjon hvis den praktiseres til rett tidspunkt og med forståelse for de utløsende faktorene. De bør ha nok kunnskap om personlighetstyper, krisereaksjoner og sorg for å kunne tilby en individuelt tilrettelagt behandling. Denne prosessen bør ideelt integreres i den normale infertilitetsutredningen og behandlingen. Et slikt ambisiøst behandlingstilbud vil være til hjelp for de pasientene som får tilbud om behandling, men tidsfaktoren vil samtidig være en hindring for ønsket om å hjelpe så mange som mulig ut av krisen ved å oppfylle barneønsket. Det ligger også en utfordring i å overføre en del av ansvaret for informasjon og støtte til andre personellgrupper enn legene.

Litteratur

1. Moum T, Ekeberg Ø, Vaglum, Øgar B : Sorg og tapsreaksjoner. Kompendium i 8 termin, Institutt for medisinsk atferdsfag 1993 s. 1-10.
2. Seibel M M : Infertility: The impact of Stress, the Benefit of Counseling. Journal of Assisted Reproduction and Genetics. no 4 1997 s. 14, 181-183.
3. Cook E : Caracteristics of biopsycosocial crisis of infertility. J Cousel Dev, 1987 s. 65, 465-471.
4. Himmel W, Ittner E, Kochen MM, Michelmann HW, Hinney B, Reuter M, Kallerhoff M, Ringert RH : Management of involuntary childlessness. British Journal of General Practice, 1997 s. 47, 111-118
5. Sundby J : Moderne reproduksjonsteknologi. Tidsskrift Norske Lægeforening nr 29, 1988, s 108, 2511-3
6. Dahl AA, Eitinger L, Malt UF, Retterstøl N : Lærebok i psykratri. Universitetsforlaget, Oslo 1997 s. 281-284
7. Sundby J : Psychological consequences of unwanted infertility, its investigation and treatment. Nordisk Psykiatri Tidsskrift 1998:42, s. 29-33
8. Christie GL. The Management of Grief in Work with Infertile Couples. Journal of Assisted Reproduction and Genetics. no 4 1997 s. 14, 189-191.
9. Boivin J : Is There Too Much Emphasis on Psychosocial Counseling of Infertility : A Follow-Up Study of Former Patients? Journal of Assisted Reproduction and Genetics. no 4 1997 s. 14, 184-185.
10. Sundby J. Long-Term Psychological Consequences of Infertility: A Follow-Up Study of Former Patients? Journal of Womensí Health no. 3 1992:1 s 209-217
11. Bergsjø P, Maltau JM, Molne K, Nesheim BI : Gynekologi. Universitetsforlaget 1990 s 175
12. Sundby J, Olsen A, Schei B : Quality of care for infertility patients. An evaluation of a plan for a hospitas investigation. Scand J Soc Med, Vol 22 1994 s 139-144
13. Greenfield DA : Does Psychological Support and Counselling Reduce the Stress Experienced by Couples in Assisted Reproductive Technology? Journal of Assisted Reproduction and Genetics. no 4 1997 s. 14, 186-188.
14. Wright J, Duchesne C, Sabourin S, Bissonnette F, Benoit J, Girard Y : Psychosocial distress and infertility: men and women respond differently. Fertility and Sterility 1991 s 100-107
15. Balen VF, Trimbos-Kemper TCM : Factors influencing the well-being of long-term infertile couples. Psykosom.Obstet Gunekol. 1994 s 157-164
16. Abbey A, Andrews FM, Halmann LJ : Genderís Role in Responses to Infertility. Psychology of Women Quarterly 1991 s 295-316
17. Wirtberg I : His and her childlessness. Karolinska Institutet, Stockholm 1992 s. 175
18. Wirtberg I : His and her childlessness. Karolinska Institutet, Stockholm 1992 s. 76
19. Wirtberg I : His and her childlessness. Karolinska Institutet, Stockholm 1992 s. 19
20. Oldereid NB, Rui H, Purvis K : Menn under infertilitetsutredningen. Tidsskrift Norske Lægeforening nr. 10 1991
21. Wirtberg I : His and her childlessness. Karolinska Institutet, Stockholm 1992 s. 83-87. 

Av: Liv Løvaas, spesialist i allmennmedisin, 1998

 

Drevet med EasyPublish CMS