Den forbudte sorgen, spontanabort

En eksplosjon, ett inferno av smerter, redsel, blod, panikk, angst og tårer er over. Tårene tar det visst aldri slutt på, de flommer over når som helst og hvor som helst.

Tenk på den lykken jeg følte for bare 2 uker siden da jeg så hjerte ditt banke og slå så iherdig på ultralydskjermen.....den lykken er falt i grus som det så banalt heter.

Spontanabort heter det på fagspråket, det er svært vanlig i første trimester står det i medisinsk leksikon. Det rammer 15-20% av alle kvinner sier spesialistene.

HVORFOR ?? spør jeg igjen og igjen,- jeg spør meg selv,- kunne jeg ha gjort noe anderledes,- skulle jeg ha tatt det mere med ro,- skulle jeg ikke ha løftet på godgutten min skulle jeg...??? skulle jeg ikke..... Dersom atte,- hvis jeg bare. Spørsmålene og anklagene til meg selv er utallige, men ingen kan gi meg svar eller trøst. Spesialistene har heller ingen klare svar. På sykehuset spurte jeg hvorfor? Jeg fortalde at mitt andre ivf-forsøk endte med en «missed abortion» for noen år tilbake,- «ja det er vel egentlig to sider av samme sak» var svaret jeg fikk.

I lærebøkene står det at spontanabort i første trimester, dvs i løpet av de første tre månedene som regel skyldes en kromosomfeil eller annen feil hos fosteret, og at spontanabort er naturens egen måte å ordne opp på. Men det er vanskelig å tro at dette er eneste forklaring på ett så omfattende problem, en forklaring som ikke har forandret seg i lærebøkene de siste 15 årene.

Er dette nok ett område hvor legevitenskapen kommer til kort,- eller er det ett av de områdene medisinen ikke prioriterer? For meg er det ikke « bare en spontanabort», for meg er og var det en tragedie. Jeg mistet ett barn,- ett etterlengtet barn !! Og for meg er det ikke bare å gå hen og sette igang igjen, prøv om 2-3 mnd igjen, lykke til, som allmennpraktiserende leger ofte sier.

Nei for jeg er ufrivillig barnløs, jeg er avhengig av medisinsk ekspertise for å kunne bli gravid. Og en behandling innebærer flere måneder med store hormondoser som får kroppen til å gå i berg og dalbane. Ufrivillig barnløs du ?? Det er den andre vonde/uforstående kommentaren jeg får fra mine omgivelser.» Du er vel ikke barnløs du som endelig har fått en så nydelig gutt?! Nei, jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg er som endelig etter 4 år med utallige ivf-forsøk bak meg var å heldig å få en hjerteknuser av en sønn for 15 mnd siden.......og jeg elsker ham over alt i verden !!
MEN, jeg er fremdeles ufrivillig barnløs. FORDI jeg er fremdeles like avhengig av medisinsk hjelp for å få flere barn. Jeg kan fremdeles ikke selv bestemme når jeg vil ha barn eller hvor mange barn jeg vil ha, slik som de fleste andre kan. Og hvor står det skrevet at ufrivillig barnløse bare ønsker seg ett barn ?? Da jeg var ung drømte jeg om en hel flokk med barn.

Realismen har innhentet meg med årene, nå ønsker jeg meg bare ett barn til, nemlig det barnet jeg nettopp mistet. Ett barn til så hadde livet vært fullkomment for meg og min familie. Er det for mye forlangt?

Det gjør VONDT langt inni hjerteroten når jeg får alle disse velmenende kommentarene om at «du har da ingen grunn til å sørge, du som har fått en så frisk og skjønn unge». Og jeg gjentar at selvfølgelig er jeg enormt takknemlig og glad i mitt lille aktive vidunderbarn.........Jeg er jo det !!
Men jeg nekter å late som om jeg ikke har rett til å sørge. SORGEN er og blir min, sorgen over mitt ufødte barn.

Den eneste trøsten som når inn til meg, er når «våre barns teknologiske far», dvs dr. Karsten minner meg på at det ligger noen egg i fryseren på Ciconia. De ligger der og venter til vi er klar til å prøve på nytt. En ny mulighet og ett nytt HÅP.......

Men det må bli senere, ikke nå. Først må jeg forsøke og gjennomarbeide den dype sorgen og det enorme savnet etter deg mitt lille barn.

Mens tårene varmer mine kinn, tenner jeg ett lys for deg mitt ufødte barn.....