Til deg og dine nære

For de fleste mennesker er det en selvfølge å få barn. Ønsket om barn er en blanding av mange ting, også uforklarlige. De færreste er i en situasjon hvor de tvinges til å bli bevisste om hvilke drømmer og behov som ligger bak ønsket om et barn eller det å stifte familie.

Vår oppvekst er styrt av en forventing om at barn er en naturlig del av livet. Vi innstiller oss på at en av livets store og betydningsfulle faser kommer når vi selv skal bli foreldre. Størstedelen av oss forbereder oss gjennom en stor del av livet på å bli foreldre.

Mange mennesker planlegger å få barn på et passende tidspunkt i sitt livsløp. Det kan være rystende og sjokkerende å oppdage at det å kunne få barn ikke skjer så selvfølgelig som forventet og noen blir tvunget til å erkjenne at det kanskje aldri skjer. Dette kan utvikle seg til en livs krise.

  • Store spørsmål begynner å melde seg: 
  • Hvis jeg ikke får barn - hva skal jeg da?
  • Hvordan vil mitt liv forme seg uten?
  • Hvordan passer jeg inn i sosiale sammenhenger nå og senere?
  • Hvordan er det å bli gammel uten barn og barnebarn?
  • Hva er egentlig meningen med mitt liv

Samtidig begynner mange barnløse i forskjellige former for behandling. De beveger seg inn i en verden av hormoner, ultralyd, syklusdager, inseminasjoner, egguttaging, tilbakeføring av egg, blodprøver, håp, tro, vanskelige valg, sinne og skuffelser - ofte om igjen og om igjen!

I denne langvarige perioden oppstår mange vanskelige situasjoner for de barnløse. De forsøker å leve et noenlunde normalt liv, men er under et stort fysisk og psykisk press som er hardt og krevende. Alt blir satt på prøve: parforholdet, forholdet til familie, venner og kolleger. Dette kan også være en vanskelig tid for de pårørende. Ufrivillig barnløse er sårbare og ofte ute av balanse. De fleste føler seg ensomme med sin barnløshet og møter alt for ofte manglende forståelse for problemet. Mange barnløse har dessuten vanskelig for å gi uttrykk for sine følelser og sine forventinger til pårørende.

Denne artikkelen håper vi vil være til hjelp for barnløse og deres pårørende.

Til deg som pårørende

Det er ikke alltid greit å være pårørende til ufrivillig barnløse. Noen ganger har barnløse et stort behov for å åpne seg og fortelle om sine problemer. Andre ganger kan de virke avvisende når du som pårørende viser interesse. Det er helt naturlig og ikke noe du kan endre på. Allikevel er det mye som pårørende kan gjøre i kontakten med barnløse. Her følger noen gode råd til dem som har lyst til å hjelpe og vise oppmerksomhet. Kanskje gir de ufrivillig barnløse ikke klart nok uttrykk for ønsker og forventninger til deg. Føler du deg usikker, så prøv å få dem til å formulere sine ønsker og forventninger. Få også klarhet i om de er interessert i at du spør om deres situasjon. På den måten kan mange misforståelser unngås og du kan kanskje bli en god støtte. Det er en god ide bare å spørre om deres situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det.


Vær forberedt på å lytte til de samme ordene om igjen og om igjen. Ufrivillig barnløshet kan oppta alle tankene i hodet til enhver tid.
Det er viktig at du som pårørende aksepterer de barnløses valg. Det kan du for eksempel gjøre ved å unngå å sette barnløse i en situasjon hvor de skal forsvare at de ønsker seg et barn.
Unngå også å overse deres sorg ved for eksempel å påstå at det ikke ville være noe problem for deg hvis du ikke kunne få barn eller ved å henvise til andre mennesker med langt verre skjebne.
Hvis du ikke vet hva du skal si, er det en god ide bare å lytte. Mange ufrivillig barnløse opplever at det ikke finnes noen trøstende eller helende ord.


Det kan være vanskelig, og det tar tid for de barnløse å akseptere situasjonen. Behandlinger medfører ofte slitsomme svingninger mellom håp og skuffelse. Derfor kan barnløse ikke umiddelbart akseptere situasjonen og komme videre med sine liv. Situasjonen kan være veldig fortvilet. Som pårørende kan du bli en god støtte ved å vise forståelse og omsorg. Vær oppmerksom på at barnløse kan oppleve sorg og krise. Det er viktig at du som pårørende gir dem plass til å sørge, for eksempel ved å unngå å komme med forslag til annet livsinnhold. Ta utgangspunkt i det de barnløse forteller deg om situasjonen når dere snakker sammen. Det kan også oppstå en lang rekke andre følelser hos barnløse. De kan være sjalusi, misunnelse, mindreverdighet, sinne, angst for fremtiden, spørsmål om livets mening osv. Du kan som pårørende hjelpe ved å akseptere disse følelsene og ikke virke fordømmende. Barnløse kan i perioder ha bruk for å isolere seg eller holde avstand til forskjellige former for samvær. Isolasjon kan være en måte å bearbeide sorgen på. Du kan hjelpe de barnløse ved å akseptere disse behov. Spør eventuelt om du kan hjelpe med noe praktisk hvis sorg eller behandling virker slitsomt for de barnløse. 

Følelser underveis

Livs- og identitetskrise

Mange barnløse kan oppleve å miste selvfølelsen ved å oppdage at det krever medisinsk behandling å få barn, og at denne behandlingen kan være resultatløs. For noen kan det være vanskelig å føle seg som en «fullkommen» kvinne eller mann. Følelsen av utilstrekkelighet, samt det å bli frarøvet muligheter og valg, er smertefull. Det kan oppstå en krise når nye verdier i livet og ny identitet skal finnes.

Angst

Den barnløse kan bli kanskje bli redd for å bli syk fordi kroppen ikke fungerer normalt. Noen svinger mellom å føle seg gammel eller ikke helt voksen når et viktig stadium i livet hoppes over. Drømmen om fremtiden forsvinner ut av synet, og følelsen av ikke å være verd noe kan skape frykt for å bli forlatt. De begrensninger lovgivningen gir de barnløse kan skape frustrasjon og en følelse av maktesløshet.

Skyld og skam

Noen barnløse føler skam over å være ute av stand til å få barn. De stiller seg selv spørsmålet om barnløsheten er deres egen skyld og lurer også på hva andre tenker. Som ytterste grense kan de føle at det er Guds straff. Barnløse føler ofte at de kanskje gjør noe galt hele tiden, og derfor ikke oppnår graviditet. Sosiale sammenhenger Krise og sorg varer lenge, og det kan være vanskelig å delta i sammenhenger hvor andre kanskje ikke aksepterer eller forstår dette. Det krever energi å skulle håndtere situasjoner der man konfronteres med sorgen, for eksempel bemerkninger som virker sårende eller at andre overser problemet. Den barnløse kan fort føle seg annerledes og utenfor, og dessuten være nervøs for å utsette andre for sin sorg. De kan få behov for å endre sitt tidligere sosiale liv og søke nye veier.

Etikk og moral


Debatten om fertilitetsbehandling reiser en rekke etiske og moralske spørsmål som barnløse kan bli tvunget til å ta stilling til. Kanskje flyttes grensene fra hva den barnløse tidligere ville ha akseptert av medisinsk behandling. På samme måte kan den enkelte underveis endre sin holding til teknologiske muligheter innenfor fertilitetsbehandling. For noen kan det også medføre vurderinger og overveielser av religiøs art.

Til deg som er ufrivillig barnløs

  • Husk at dine pårørende ofte ikke har noen forutsetninger for å forstå hva du gjennomgår.
  • Dine pårørende vil som oftest gjerne støtte deg, men de vet ikke hva de skal gjøre. Forklar dem så godt du kan hvordan du ønsker at de skal støtte deg.
  • Hvis dine pårørende kommer med bemerkninger som sårer deg, er det ofte bare ubetenksomhet og usikkerhet fra deres side. Prøv å forklare hvorfor du blir såret.
  • Hvis du ikke har lyst til å snakke om dine problemer i spesielle situasjoner eller på bestemte tidspunkter, så si det til dine pårørende. De vil sikkert være lettet over å få vite hva du ønsker.
  • Hvis du absolutt ikke har lyst til å innvie dine pårørende i din situasjon, kan du vurdere å oppsøke noen likesinnede. Det vil ofte være en stor lettelse å snakke med andre i samme situasjon.
  • Det kan være lurt å kalkulere fordeler og ulemper ved å sette andre inn i din situasjon, da det kan få betydning for deres forhold mange år fremover.

  • Det er en smertefull situasjon å være ufrivillig barnløs og å være under behandling. Gi deg selv lov til å sørge og ikke tro at du er spesielt svak. De fleste i din situasjon har det like vanskelig som deg.

Arbeidsplassen

Mange ufrivillig barnløse har kanskje tenkt at det ville være klokt å fortelle om sin behandling på arbeidsplassen. Det er rart med forståelse og omsorg, men samtidig kan det være belastende å ha en stor gruppe mennesker til å følge med i hele forløpet.
Noen barnløse kan ha bruk for å omgås mennesker som ikke kjenner til deres problemer. I begynnelsen er de fleste ufrivillig barnløse fylt med håp, og det er kanskje ikke så vanskelig å fortelle kollegaene om prosjektet. Etter hvert som behandlingen skrider frem, og den barnløse kanskje opplever mange nederlag, kan det bli vanskeligere å snakke om. Den barnløse må derfor avgjøre selv i hvor høy grad arbeidsplassen skal informeres.

Til deg som kollega

Som kollega kan du støtte ved å være oppmerksom på følgende:

  • Vis forståelse for at den barnløse under behandlingstiden skal til legen og i perioder vil ha sykefravær.
  • Spør bare om de barnløses situasjon hvis du selv har tid og lyst til å snakke om det. Oftest er det en dårlig ide å la spørsmålene komme som sidebemerkninger i døråpningen eller over lunchbordet.
  •  Respekter den sorg som kommer etter en resultatløs behandling. Sorgen forsvinner ikke selv om den ufrivillig barnløse er på jobben. Arbeidsoppgavene kan oppfattes som likegyldige og det kan være vanskelig å yte optimalt. For noen kan det i denne perioden forekomme lengre sykefravær.

 

Ufrivillig barnløses egne uttalelser

  • I perioder føler jeg ikke at jeg har noe å gi. Barnløsheten tapper meg for energi.
    (Kvinne 34 år)
  • Jeg er både arbeidsløs og barnløs. I de siste toårene har jeg følt meg som en tilskuer på sidelinjen av samfunnet.
    (Kvinne 33 år)
  • Mine gener skal gå videre i mine barn og barnebarn– det gir meg en følelse av evighet.
    (Ken 55 år)
  • I en lang periode under min behandling, var sjalusi og misunnelse min hverdag. Følelsen var først og fremst rettet mot gravide og nybakte mødre. Mennesker som hadde realisert drømmen om en familie. Selv når jeg møtte andre ufrivillig barnløse, bare kvinnen vare yngre, eller hun hadde opplevd en graviditet, følte jeg sjalusi.
    (Kvinne 39 år)
  • Jeg tenker ofte på om smerten noen gang forsvinner.
    (Lisbeth 40 år)
  • Jeg tenker noen ganger på at jeg uten barn og barnebarn kanskje vil bli veldig ensom som gammel.
     (Gitte 29 år)
  • Jeg stopper nå flere års resultatløs behandling. Det har vært de vanskeligste årene i mitt liv, og jeg har ennå ikke helt akseptert at det ikke har lykkes meg å få et barn. Jeg er fremdeles sint!
    (Kvinne 40 år)
  • I mitt forsøk på å få et barn har jeg vært utsatt for et stort fysisk og psykisk press i flere år og det har forandret meg mye. Jeg er ikke den samme personen lenger. Mine livsverdier, forholdet til min familie og til andre mennesker har endret seg mye. Det har kostet mye å være i behandling, og mitt sosiale liv er totalt forandret. Men jeg har også lært mye om meg selv underveis som jeg vil ha glede av resten av livet.
    (Lisbeth 40 år)
  • Fødselsdager og jul blir påminnelser om at det igjen er gått et år uten barn.
    (Par 35 og 37 år)
  • Når jeg er kommet igjennom denne krisen kan jeg visst klare hva som helst. Mitt forhold til min mann er også blitt sterkere.
    (Kvinne 42 år)
  • Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med min trang til biologisk moderskap.
    (Gitte 29 år)
  • Vi vil gjerne ha flere barn, men jeg vet ikke om jeg vil gjennomgå en så krevende behandling en gang til.
    (Anita 30 år)
  • For meg ble det etter hvert veldig problematisk at mennesker på min arbeidsplass kjente til mitt behandlingsforløp. Når jeg etter et mislykket forsøk kom tilbake på jobben, var jeg hele tiden redd for hva folk kunne finne på å si til meg. Det handlet kun om å få arbeidsdagen overstått slik at jeg kunne komme hjem i sikkerhet og isolasjon.
    (Lisbeth 40 år)
  • Jeg føler at tilværelsen er et evig venteværelse. Huskjøp, karriere, videreutdannelse. Alt må vente mens vi prøver å få barn.
    (Kvinne 35 år)
  • Jeg tenker på om jeg bør nevne min barnløshet i et jobbintervju, men jeg synes egentlig det er en veldig privat sak.
    (Gitte 29 år)

Skrevet av en gruppe mennesker som kjenner problemet på kropp og sjel
Landsforeningen for Ufrivilligt Barnløse,Danmark

 

Publisert i Ønskebarn nr 3 2005