Psykiske aspekter ved barnløshet

Psykolog Anders Møller ved Sahlgrenska sjukhuset i Gøteborg har skrevet en doktoravhandling om psykiske aspekter ved barnløshet og har jobbet med denne problematikken i 20 år. Han redegjør her for hvordan det oppleves å være ufrivillig barnløs både individuelt og som par.

Videre påpeker han ulikheter i hvordan kvinnen og mannen forholder seg til sin barnløshet. Han gir til slutt et eksempel som illustrerer hvordan helsevesenet håndterer denne problematikken og svarer på aktuelle spørsmål fra salen.

Med ufrivillig barnløshet følger ofte også problemer i parforholdet.
I sin stilling som psykolog ved Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg treffer han mennesker som har problemer i tilknytning til IVF behandlingen.

I sitt foredrag har han valgt å legge vekt på det han kaller reproduktive bekymringer. Han er opptatt av etiske aspekter ved parforholdet, hvordan beholde kjernen i relasjonen da relasjonsproblemer som følge av IVF behandling ofte forekommer. Kliniske depresjoner er heller ikke uvanlig.

Den ufrivillige barnløsheten treffer oss midt i livet og handler om psykosomatikken, samspillet mellom oss og den verden vi lever i.

10-15%av alle par i den vestlige verden har infertilitetsproblemer. Definisjonen går på den perioden i livet da de ikke får barn. De fleste av disse får barn. Det er kun 2-4% av alle kvinner som ikke får barn. Svært mange har altså problemer.

Infertilitet og seksualitet

Reproduksjonsfunksjonen er ikke en drift. Seksualiteten er en drift, men ikke å få barn. Reproduksjonen er likevel viktig ut fra biologien og i sosial sammenheng. I Bibelen finnes det beretninger om det å ikke få barn. Man vinner ingen poeng i selskapslivet med det. Det er heller noe man skjuler og som er litt tabubelagt. En mulig grunn til dette er at det henger sammen med seksualiteten. Først sier vi ja til seksualiteten og nei til nytten, dvs reproduksjonen. Vi sier ja til alt som handler om nærhet, kreativitet, privathet, glede, lyst og intimitet. Etter hvert vil vi si ja til begge deler, ja til nytten. Risikoen hvis vi mislykkes i vårt reproduksjonsforsøk, er at vi blir så fokusert på seksualiteten som en nytteforeteelse at vi sier ja til nytten og nei til gleden. Mange kjenner igjen dette at det blir et press på seksualiteten når graviditeten uteblir.

Seksualiteten er et av de aspekter som er i faresonen i sammenheng med infertilitet.

Hvordan oppleves ufrivillig barnløshet

Man opplever at man gjerne vil ha barn. Infertilitet er et opplevelsesproblem. Det påvirker livet vårt hele tiden og man vil gjerne jobbe med det hele tiden. Det er et sosialt og psykologisk fenomen.
Psykolog Anders Møller har funnet at det som tidligere var skrevet om psykiske aspekter i denne forbindelse, var psykiske fenomen som årsak til barnløshet. I sin doktoravhandling "Psykiske aspekter ved barnløshet"har han gjennom å jobbe med intervju kommet frem til tre motsetningspar som dekkende for hvordan situasjonen til ufrivillig barnløse oppleves.

1. Samhørighet/ oppgitthet
2. Meningsfullhet / meningsløshet
3. Positivt selvbilde / selvfornektelse

Samhørighet / oppgitthet

Alle har et behov for samhørighet med andre. Det finnes ikke noe som er så truende for oss mennesker som det å ikke tilhøre en større sammenheng. Vi gjør nesten hva som helst for å oppnå det. Behov for å høre sammen med familien og større sammenhenger som byen, gruppen nordmenn osv. Behov for å være mann blant andre menn og kvinne blant andre kvinner. Den totale samhørigheten snakker vi om nå det gjelder barn.

Samhørigheten trues på alle plan når man ikke får barn. "Hvorfor får ikke jeg til det alle andre menn kan - å gjøre min kvinne gravid". "Hvorfor kan ikke jeg det alle andre kvinner kan - bli gravid og beholde det".
Kvinner går igjennom mye ved IVF. Det går ofte bra så langt som til tilbakeføring av embryo. Mange lykkes - enda flere mislykkes. Det er dette mange kvinner opplever og kjenner som en personlig mislykkethet. Hvorfor kan jeg ikke beholde graviditeten. Kvinner tar på seg skylden for at det mislyktes, selv om det i utgangspunktet var en spermiefaktor.

Det vanlige er jo at ca 40% lykkes - IVF og moder natur ligner hverandre. Dette med å ta på seg skylden er et fenomen i denne sammenheng. Dermed trues kjønnsidentiteten. Jeg er ikke en fullstendig, ordentlig kvinne når jeg ikke kan få barn. Det er noe som uthuler selvtilliten; å ikke mestre. Dette leder til oppgitthet og er depressive reaksjoner.
En dimensjon hvor det finnes mange farer er tapsreaksjoner. Det er gjort en analyse hvor man har funnet at depresjoner opptrer sammen med tap.

Tap av:

• en følelsesmessig viktig person
• viktige kroppsfunksjoner
• egenverd
• status og prestisje
• selvtillit
• adekvat følelse av kompetanse og kontroll
• fantasi, symbolsk verdi

Tap på et av disse områdene kan føre til at man får en depresjon i større eller mindre grad. Ser man på dette vil man oppdage at barnløshet berører alle punkter. Tapsaspektet er viktig i denne sammenheng.

Meningsfullhet / meningsløshet

Alle har behov for å se livet som meningsfullt. Hvilken mening har livet? Mange sier det å få barn er meningen med livet - barn gir glede.

Meningsfullhet handler om at ting skal være forståelig. Alt har sin årsak, såkalt deterministisk syn.Derfor må det finnes en årsak til at vi ikke får barn.

Den ene er den medisinske delen, apparatfeilmodellen, meg som apparat, min mann, vår kombinasjon, hva er feil. Tette eggledere, dårlige spermier eller hva.

Den andre er hvorfor hender dette? Er det Gud som ikke vil, er det skjebnen? Dette er eksempler på ekstensiell tenkning. Vi leter hele tiden. Det finnes alltid en refleksjon rundt dette. Det kan være religiøse termer, man spør etter sin plass på jorden.

Motsetningen til meningsfullhet er meningsløshet. Vi kjenner at vi mister fotfestet. Som kristen med infertilitetsproblem kan man fundere i termene, - "hva mener Gud med dette da?"Vi kan ha ulike svar, "den meningen kan jeg ikke se, så derfor må jeg forlate det"eller "det er en mening som jeg ikke ser, så jeg får bare akseptere det".
Når noe hender plutselig i denne sammenheng, leder det til uro og angst. Hvis man plutselig får vite at man ikke kan få barn, vil mange oppleve følelsen av å miste fotfestet, eller falle i et svart hull. Dette er uttrykk som handler om uro og angst, og det handler om tap av kontroll. Vi kunne kontrollere det når det gjaldt å unngå graviditet, men ikke etterpå. Man gjør mange forsøk på å skaffe seg kontroll ved å regne dager, sjekke temperaturen, sjekke sekret. Dette med tidsfikseringen i sammenheng med seksuallivet, er noe psykolog Anders Møller advarer mot. Vi kan ikke gjøre mye mer.

Så kommer man til IVF - alt har gått greit. Så kommer man til de 14 dagene etter at man har satt tilbake det befruktede egget. Disse 14 dagene er de mest plagsomme som finnes. Det er ingenting man kan gjøre. "Gå hjem og lev normalt" sier legen. Det går bare ikke an, det er ikke så lett.

Å oppleve tap av kontroll er velkjent i denne sammenheng. Når vi opplever at det ikke er noen ting vi kan gjøre, som kan påvirke vår situasjon i ønsket retning, gir vi ofte opp. Vi opplever meningsløshet.

Positivt selvbilde / selvfornektelse

Et positivt selvbilde innebærer at man er noen som vil noe, som kan noen ting, som er noen ting, som har en fremtid og en intensjon, noe som jeg vil. Når vi definerer infertilitet vil man si - en som ikke kan få barn. Det kan sammenlignes med det å være funksjonshemmet, eksempelsvis begrepet "blind"- det å ikke kunne se, osv. Tar jeg til meg dette som min definisjon på meg selv - jeg er den som ikke kan få barn, så gir det et negativt selvbilde. Ytterpunktet ved denne tankegangen er at man bare kan ta livet av seg. Det ytterste punktet i selvfornektelse er at jeg finnes ikke - har ingen verdi, betyr ingen ting, har ingen ting å gi, jeg kan likegodt gi opp. Man må forsøke å finne andre positive bilder av seg selv. Barnløsheten har den egenskap / risiko, at den legger seg som et mentalt filter over hele vår persepsjon av oss selv, av livet. Ettersom vi ikke kan få barn, har ikke noe annet noen verdi heller. Ettersom jeg ikke får barn er det ingen mening med ting, eller har ingen ting verdi. Depresjonen og selvforakten står på lur.

Reaksjoner på barnløshet

Disse tre motsetningspar er en måte å analysere dette med barnløshet på. Det finnes også andre måter. Barnløshet leder ofte til følelsesmessig problemer. 60% av kvinnene og 25% av mennene opplever dette. Det er en utrolig høy stressfaktor å være i en akutt infertilitetskrise.

I en studie fra en infertilitetsklinikk i Berlin, ble kvinner spurt om, hva er det verste, som kan hende deg i livet. 50% av kvinnen svarte infertilitet, 13% svarte død, 11% svarte faktorer i omgivelsene.

Hvordan reaksjonen blir for det individuelle paret eller det enkelte individ, kommer også an på omgivelsenes reaksjoner. Våre egne foreldre kan være de beste støttespillerene for vår håndtering av barnløsheten, men de kan også være de vanskeligste å ha med å gjøre.

Om min mor sier til meg - det er da ikke så viktig å få barn, betyr det da at det ikke var så nøye å få meg?
I et annet eksempel forteller en mann at han fikk brev fra sin far som skriver: "Din bror er dyktig, han har lykkes å få to barn, du har ikke fått noen". Dette sårer på samme måte som når mødre forteller sine døtre at det ikke er så viktig å få barn.

Kvinner og menn håndterer barnløshet ulikt

Finnes det fellestrekk i kvinner og menns opplevelse av barnløsheten? Vi finner noen svar fra studier, som viser at kvinner og menn håndterer dette noe ulikt. Anders Møller siterer Ingjerd Bittbergs avhandling "Kvinner tenderer å være mer åpent sensitiv i relasjon til sin infertilitet og søker forståelse og støtte. Menn definerer seg selv som til å ta hånd om sin partner og hjelpe henne i å føle seg bedre. De unnviker å uttrykke følelser og tanker som kan bidra til at ektefellen får det verre".

Ut fra internasjonale og norske studier virker det som om kvinner reagerer med mer depresjon og angst, er mer psykisk åpen utad, mens menn holder det mer for seg selv og kan lettere tenke på noe annet. Kvinner tenker på det natt og dag, menn sier at vi tenker på det hjemme, men på jobb er det borte. Når menn er årsak til barnløsheten øker deres uro og angst. De uroer seg for at kvinnen skal velge en annen mann.

Et viktig fenomen er hvordan vi forholder oss. Kvinner tillater seg å reagere på sin barnløshet, mannen tillater seg ikke det. Menn lider også, men på en annen måte. De uroer seg mer for kvinnen og vil hjelpe henne gjennom konkrete handlinger. De gjør alt for at det ikke skal bli noen samtale om dette hjemme og tror at så lenge man ikke snakker om problemet så eksisterer det ikke.

Et lite eksempel - kvinnen sier "jeg tror ikke han vil være alene med meg, for han er redd jeg skal begynne å prate om det. Han passer alltid på at vi har fester, ferier med venner etc. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at jeg vil være alene med han og snakke uten å bli avvist."

Mannen på sin side er fornøyd - "vi finner på mange ting som hindrer henne å tenke på dette, jeg tror det er bra for oss begge. Hva skal jeg kunne si som skulle gjøre det bedre, jeg kan ikke komme på noe."Han har to problem, det ene er at han ikke kan få barn, det andre er at hans kone er lei seg. Det første problemet forsøker han å løse ved at de oppsøker lege, det andre ved å forsøke å hindre henne i å vise at hun er lei seg. Han gjør dette i beste mening, men hans kone tolker ofte hans uvilje mot å snakke om dette som mangel på interesse.

Det finnes åpenbart grunn for misforståelser. Han tror, at hun vil, at han skal ordne dette, og hun tror han ikke er interessert.

Anders Møller henviser her til menn og kvinners ulike måte å bruke språket på, og hvordan de håndterer ting ulikt. Kvinner vil ofte prate om ting som har hendt og ofte flere ganger, om og om igjen. Hun vil dele og prater for å få kontakt, være nær hverandre, kunne se samme sak og dele opplevelsen. Mannen bruker språket som middel for å løse et problem.

Sjansen for misforståelse er stor. Mens mannen reagerer med det Anders Møller kaller "taus omsorg"for sin kvinne, oppfatter kvinner det som om han ikke bryr seg.

Vi må se på barnløsheten som et felles prosjekt - med et felles mål; det å få barn. Det er viktig å forsøke å forstå hverandre bedre.

Helsevesenets håndtering av barnløshetsproblematikken

Helsevesenet er flinke i å behandle barnløsheten rent medisinsk, men dårlige i å håndtere de følelsesmessige aspekt. Et eksempel i denne sammenheng; Anders Møller forteller at han en dag i korridoren på IVF-avdelingen, møtte en mann med et brev i handen. Mannen så totalt forvirret ut, så han spurte om han kunne hjelpe.

"Jeg fikk dette brevet, svarte mannen. Der sto det noe sånt som; - prøven viste at Deres spermier ikke duger til befruktning. Mer sto det ikke. Brevet var selvfølgelig undertegnet av legen, men innholdet gikk kun ut på å fastslå at mannens ikke kunne gjøre sin kvinne gravid. Det ga ingen informasjon om hvor, eller til hvem han kunne henvende seg med spørsmål om behandling.

Dette eksemplet viser at helsevesenet ennå har mye å lære. Infertilitet er så utmattende og representerer en så stor eksistensiell utfordring, at det er nødvendig å få diskutert det. Det kan ikke bare bli gjort til et medisinsk problem.

Foredragsholders kommentarer til spørsmål fra salen.

Alle som jobber med IVF-problematikk bør få kunnskap om disse aspekt. For å illustrere betydningen av det, kan man sammenligne med de renslighetsprosedyrer og regler, som er påkrevd for håndtering av medisinsk utstyr i forbindelse med kirurgiske inngrep. På samme måte bør man også følge visse regler og prosedyrer som ivaretar pasienten mht. når pasienten får beskjed om at blodprøven er negativ, eller spermiene ikke er i stand til befruktning.

Neste spørsmål kommer inn på hvordan psykiske aspekt, som stress, kan påvirke vår biologiske tilstand; altså psykosomatiske tilstander. Fremdeles definerer helsevesenet, helse til å bero på farmakologi og medisinsk kirurgi mht. IVF-behandling. De har glemt det amerikanerne kaller "self-care", det å ta hånd om oss som levende vesen. Det bør gå hånd i hånd med teknologien.

Det siste spørsmålet går på de psykiske aspekt når ufrivillig barnløse kommer over i besteforeldregenerasjonen.
Ved IVF-behandling er man i en akutt situasjon. Anders Møller kommenterer her at han ikke har kommet inn på sosiale aspekt ved barnløshet i dette foredraget. De følelser og tanker man har når venner får barn kommer tilbake når de blir besteforeldre.

Tendensen i disse situasjonene er at de trekker seg unna og blir sosialt defensive. Har man beholdt sine venner, vil en altså oppleve at de på nytt blir opptatt barn, ved at de blir besteforeldre. Dermed vil barnløse komme tilbake til dette aspektet, det er ikke noe som går over.

Hvordan rekonstruerer så mennesker sine liv etter endt barnløshetsbehandling, uten barn? Hva gjør man på sikt for å komme over dette? En mor med et funksjonshemmet barn vil oppleve samme problemstilling. Hun får ofte høre at "du må akseptere ditt barns funksjonshemning". Man aksepterer aldri sitt barns funksjonshemning, men lærer seg å leve med det. Det er nødvendig med aktiv tilpasning, ta det som det er. Det går ikke å late som om det ikke eksisterer, å si "ja, ja det er jo ikke så nøye". Derimot må man finne en måte, som går ut på å finne ut hvordan livet kan gestalte seg på en bra måte likevel. Hvordan man finner samhørighet, meningsfullhet, det positive selvbildet, hvordan kan en formulere og konstruere sitt liv, tross dette. "Jeg må ha min sorg og skuffelse", men å lære seg å leve med det, er et ambisjonsnivå.

Både sosiale ressurser, personlige ressurser og egenverd, har man fått med seg fra begynnelsen. Man får ikke selvtillit bare ut fra sine prestasjoner, ikke et positivt selvbilde heller, men det er noe en må jobbe med på annet vis. Så det er ikke slik at den mest fremgangsrike er den som er tryggest på seg selv, selv om man av og til kan tro nettopp det.
Fra Utspring 2-98