Donorsæd

Hvor/hvem kommer sæden fra?

Svar: Sædmaterialet kommer fra unge menn som ikke har kjente fysiske eller mentale lidelser. Spesielt viktig er at de ikke kjenner til såkalte arvelige sykdommer i familien, f.eks. sinnsykdom, sukkersyke, tendens til hjerte/karsykdom.

Sædgiverne intervjues nøye før de blir godtatt for denne tjenesten. Ved samtalene prøver vi å sette oss inn i givernes psyke, og deres motiver for å delta. Vi søker ikke etter "genier", men etter menn som etter vårt beste skjønn virker normale og sunne, også når det gjelder utdannelse og senere virke i samfunnslivet. Etter vårt skjønn har giverne gjennom tidene i hovedsak medvirket av idealistiske grunner.

Før giveren blir godtatt, blir han orientert om gjeldene lovverk. I Norge og i Danmark (som flere infertilitetsklinikker i Norge får materialet fra), skal full anonymitet etter loven opprettholdes. Dette betyr at giver og mottaker i all tid blir fullstendig anonyme for hverandre, og at ingen av partene har anledning til gjennom arkiv å få rede på den annen part.

I Sverige har vedkommende som er et resultat av behandlingen (assistert befruktning med donorsæd), i "moden" alder anledning til å få oppgitt sin biologiske far. Giveren derimot har i Sverige ikke anledning til å gå motsatt vei - å få rede på hvilket barn han er opphav til.


Hvilke krav stilles det til mottakerne?

Svar: Når det gjelder mottakerne, er den viktigste forutsetning at begge to, både mannen og kvinnen, er sterkt innstilt på denne spesielle type behandling. Dette vil si at ingen av dem må føle seg presset av den annen når det gjelder befruktningsmåten. De må ha kjennskap til norsk lov og dens forutsetninger som til dels er nevnt over.

Av hensyn til barnets situasjon, er det vår vår forutsetning at det ikke blir informert om befruktningsmåten - i alle fall ikke før det når voksen alder. I våre dager er det imidlertid lett å maskere dette ved at nærmiljøet (som ofte er klar over at det er et barnløshetsproblem), blir informert om at det har foregått "assistert befruktning", prøverørsbefruktning. Dette (IVF) er nå anerkjent som en behandlingsmåte som ikke stigmatiserer barna.

Når det gjelder sæddonasjon, kan det fortsatt være annerldes. Det er imidlertid et betydningsfullt spørsmål om foreldrene ikke bør informere barnet (ungdommen) om befruktningsmåten før man mener han/hun er rede til å få denne opplysningen. På den ene side må man regne med at forholdet til den sosiale faren kan bli endret. Nødvendigvis er det ikke slik.

Hvis en opprettholder taushet, må foreldrene ta stilling til om det er etisk riktig å forbeholde en så viktig opplysning for sitt barn. Slik norsk (og dansk) lovverk er, er foreldrene ikke forpliktet til å gi informasjon, det er lagt opp til deres egen vurdering og beslutning, og de står problemet nærmest.

Gjennom tidene har det vært betydelig samfunnsdebatt om dette, og det er mange som har følt seg beretiget til å komme med bastante synspunkter som kan ha en betydelig innvirkning på andres familieliv.

Gjennom snart 30 år i faget har jeg i stadig større utstrekning kommet til at når det gjelder etiske problemstillinger ved reproduksjon, skal man i størst mulig utstrekning lytte til dem som står problemet nærmest - det barnløse paret som eventuelt også med denne behandlingsmåte senere oppnår sitt barn.

Når det gjelder andre krav til mottakerne, f. eks. sosiale, legger vi oss vanligvis ikke bort i dette. Et ufravikelig krav er at paret skal være gift eller stabilt samboende.

I praksis viser det seg at par som har tålt lang infertilitetsutredning med mislykket resultat, og hvor man er klar over at årsaken ligger på mannens side, og som derfor søker donorinseminasjon, er som regel "lutrete". De er mentalt stabile mennesker som takler forholdene omkring donorinseminasjon godt, og hvor behandlingen synes vellykket.


Velges det en donor som likner utseendemessig på oss?

Svar: I våre dager bør materiale fra sædbank benyttes. Årsaken til dette er at man ønsker å oppbevare sæd i f.eks. 6 måneder for at man i alle fall 2 ganger kan teste giveren på mulige smittsomme sykdommer som kan overføres ved en eventuell donasjon. Viktig her er smittsom leversykdom, hepatitt B og C, og HIV.

Når behandlingen utføres på denne måte, vil man også ha data angående giverens utseende, særlig øyenfarge, hårfarge og høyde, oppbevart.

Så langt råd er, prøver en å tilpasse giverens utseende til mottakerens ektefelle/samboer.


Hvem er aktuell for denne type behandling, hvor går grensen til ICSI?
Hvor dårlig er sæden når ICSI ikke nytter og sæddonasjon må brukes?
Hvor mange par trenger sæddonasjon pr. år?

Svar: Vi antar at stadig færre par vil få behov for donorinseminasjon. ICSI-metoden ser ut til å redusere potensielle par drastisk. Dette skyldes at selv om det ikke finnes sædceller i sæduttømmingen eller ved eventuell punksjon av bitestikkelen, er det i dag født et visst antall barn i verden etter at man har funnet sædcellene ved å ta ut små biter av selve testikkelen. Utrolig nok ser det også denne fremgangsmåten ut til å resultere i barn med like liten (stor) hyppighet for eventuelle misdannelser som ved de andre "konvensjonelle" metodene.

ICSI-metoden når den anvendes ved punksjon av bitestikkel eller testikkel er ennå på utprøvningsstadiet, og derfor vil grensen for eventuell donorinseminasjon i en tid fremover gå hos dem som ikke har sædceller påviselig i sæduttømmelsen.

Tidligere mente vi at behovet for sæddonasjon kanskje var ca. 200 pr. år i Norge, men nå vil antakelig antallet reduseres betydelig.


Fins det noen undersøkelse om hvordan barna har det senere i livet?

Svar: Det finnes få undersøkelser om hvordan barna har det senere i livet. Dette skyldes at i de fleste land har full anonymitet om behandlingen vært opprettholdt, og dermed er etterundersøkelser vanskelig.

Vi mener imidlertid å kunne konkludere med at under norske forhold er dette en meget god behandlingsmåte når kriteriene er oppfylt, spesielt at det dreier seg om par som har "modnet" til behandlingstypen, som virker mentalt stabile, som ikke har gått fra hverandre til tross for mange års infertilitet, og hvor begge er innstilt på behandlingen selv om man er klar over at årsaken til barnløshet ligger hos mannen.


Kan man bruke sæddonasjon ved uforklarlig barnløshet, f.eks. fordi egg og sædcellen ikke passer sammen?

Svar: I prinsipp ja, men IVF eller ICSI-metoden kan ikke anvendes. Tilbake blir en eller annen form for inseminasjon med giversæd. Erfaringen viser imidlertid at resultatene er langt dårligere enn hos par hvor det er en klar årsak på mannens side.