Kan stress påvirke?

Ettersom det påvises fysiske årsaksforhold til infertiliteten i 90% av tilfellene, blir det vanskelig å tro på myten om at psykiske faktorer spiller hovedrollen som årsak til barnløshet. Det har versert flere teorier om dette. I 1950- og 60-årene ble det av enkelte teoretisert at dersom man mente man ikke egnet seg til å ha barn, ja så ble du heller ikke gravid! I nyere litteratur finnes det ingen holdbar teori om at det er psykologiske årsaksforhold som gjør at en ikke blir gravid.

Det er ingen klart påvist sammenheng mellom individets personlighets struktur og infertilitet. Derfor er det ganske viktig å være trygg på at man ikke er følelsesmessig unormal selv om man ikke oppnår graviditet. Det eneste man psykologisk sett kan si, er at stress kan påvirke hormonbalansen.

Da blir det et spørsmål om hvordan man skal kunne unngå stress. Det er likevel ikke bare, bare å si til seg selv at man ikke skal være stresset! Kanskje er det lettere å godta at man lever i en stressfylt periode og at man så prøver å balansere stresset?

Ikke forstått av omgivelsene på egne premisser

Parets samliv blir preget av problemene rundt infertiliteten. Det er viktig å ha noen som en kan snakke fortrolig med. Samtidig er mange redde for å bli en for stor personlig belastning for den øvrige familien og de nære vennene. Mange føler seg heller ikke helt ut forstått på egne premisser og blir ofte møtt med kommentarer som: "Ja men, tenk på alle fordelene dere har da! Tenk på alt det dere kan gjøre som ikke vi kan, vi som er bundet - vi som ser at gresset synes grønnere på den andre siden!" Det er kanskje ingen som makter å utnytte disse såkalte godene når en befinner seg midt i problemene.

I mitt arbeide med ufrivillig barnløse par får jeg inntrykk av at de bruker like mye tid og krefter i forsøk på å få barn som andre bruker på det å ha egne barn. All psykisk energi og fysisk aktivitet tar mye plass i hverdagen. Det tar faktisk vel så mye tid å være opptatt av noe man ikke får til, som å ha noe man driver med til daglig! Dette er viktig å være oppmerksom på fordi det også påvirker parforholdet en lever i. Det går ofte med både 5 og 6 år til fysiske og psykiske plager i en periode i livet hvor en ellers er frisk og ellers har de beste forutsetningene for et godt liv. I denne fasen oppstår gjerne også kommunikasjonsvansker. Man går trøtt av problemet og orker ikke, eller klarer ikke å belaste den andre i parforholdet.

Menn og kvinner reagerer forskjellig på barnløsheten

Det er ikke likt for alle, men mitt hovedinntrykk er at kvinnen plages mest. De tenker, grubler, har humørmessige svingninger i takt med menstruasjons syklusen. Hun ser på andres barn og på store, gravide mager og tenker: "Hvis bare, hvis bare….". Mennene kan synes å ta det hele noe roligere og prøver å være litt mer fornuftig.

Behovet for egne barn, kan være ulikt både hos menn og kvinner. Menn ser ut til å forholde seg til et problem av gangen. De forsøker å løse problemet når det oppstår. Kvinner bekymrer seg ofte over alle problemer samtidig og gjerne i god tid i forveien. På denne måten kan det føles som om hele livet ødelegges av barnløsheten. Det kan være godt i noen sammenhenger å ha en så sterk innlevelsesevne, men det kan være ganske plagsomt i parforholdet og i sosiale situasjoner forøvrig. Mange av mennene mener de godt kan leve uten egne barn selv om det kunne ha vært hyggelig å ha. Samtidig gir de uttrykk for at de synes det er ille å se kona har det vanskelig og går derfor inn for å få barn. Disse forskjellige reaksjonene kan virke rimelige ut fra de oppvekstvilkår og rådemønstre kvinner og menn fortsatt har i dag.

Viktig at menn er aktivt med i prosessen

Ikke bare for parforholdets skyld sier jeg til mennene at de må være aktive i alle stadier og i alle problemstillinger, men også for sin egen del. Sykehussystemet og samfunnet forøvrig setter kvinner og barn naturlig sammen. Mennene kan føle seg tilsidesatt i mer eller mindre grad. De opplever å ha liten innvirkning på det store systemet. I tillegg kan det synes som om kvinnen har vanskeligheter med å gi fra seg kontrollen til mannen. Jeg har hørt flere klage: "Å, det er så mange telefoner og så mye å ordne opp i. Men, kan ikke jeg gjøre dette da repliserer mannen? Nei, jeg må gjøre det selv for da blir det ordentlig gjort. Jeg kan ikke stole på at du sier det som det er". Det er viktig å forklare mannen at jo flere problemer kvinnen bærer alene, desto vanskeligere blir de ekteskapelige forholdene for ham også.

"Hvis vi bare hadde barn, ville alt ha vært annerledes……"

Parforholdet og kommunikasjonen blir langt på vei preget av dette med "hvis vi bare…". Spesielt gjelder det til 17. mai, jul og i ferier. Leiligheten synes så tom. Jobben oppleves fryktelig uinteressant og fritidssyslene blir kjedelige. Forholdet til egne foreldre og svigerforeldre blir også ofte litt vanskelig. Det er ikke bare enkelt å snakke med familien om disse problemene. De har jo sine interesser og ønsker seg barnebarn.

Det blir forventet at man skal føre slekten videre. Oppmerksomheten kan derfor ofte bli rettet mot de barnebarna som allerede finnes - altså barna til parets søsken. Gammel søskensjalusi vil lett kunne blusse opp og det er vanskelig å forklare at man gjerne vil ha besøk selv om man ikke har barn. Det samme gjelder for venneforhold. Man har rett og slett forskjellig sosial situasjon. Noen er utslitte og orker ikke mer snakk. Praten som finner sted, dreier seg stort sett om barn eller ikke barn. Ofte vil slike situasjoner føre til at paret isolerer seg.

Seksuallivet blir pliktløp

Seksuallivet styres av temperaturmålinger og eggløsning. De fleste kvinner sier de er mest seksuelt tent, hvis de i det hele tatt er tent, ved eggløsningen - ellers ikke. Han føler seg ofte som en avlsokse og tenker: "Er det meg eller sæden min hun vil ha?" Hun på sin side tør ikke gi slipp på en eneste sjanse og planlegger både sin og hans jobb. Seksualiteten blir kontrollert og bærer lite preg av lyst og spontanitet. Det å elske og det å lage barn er ikke lenger samme sak. At sykehuset i tillegg administrerer en del av seksuallivet, gjør ikke denne siden av saken noe bedre.

Depresjoner og skyldfølelse

Den av partene i forholdet som har fått påvist en feilfunksjon, føler ofte skyld. Selv om de ønsker fortsatt samliv, vet de at den andre kanskje kan få barn med en annen partner. Det blir gjerne et dilemma om man skal holde den andre igjen. Samtidig er det også vanskelig for den som er erklært frisk. Går han eller hun ut av forholdet, sitter den andre igjen uten ektefelle og sannsynligvis uten sjanse noensinne til å produsere et barn. Han eller hun opplever redusert livsinnhold. Likevel viser større undersøkelser at de fleste som har vært gjennom en infertilitetsutredning fortsatt er gift 5 år etter sluttstrek for behandlingen. Dr. med. Johanne Sundby har etterundersøkt dette og har funnet at de aller fleste fortsetter å være gift - faktisk flere enn for tilsvarende aldersgruppe ellers.

Mange som mottar beskjeden om at de kanskje ikke kommer til å få barn, reagerer med sjokk og benekting. Man tar nye prøver og håper det første resultatet var feil. De har jo alltid vært friske!!! Desperasjonen går over i en kjøpslåings fase hvor man tenker at å leve riktigere nok vil ordne opp. De kjøper urtete, får behandling med akupunktur, slutter å røyke og legger opp til et nytt og "bedre liv". Man føler skyld og skam.

Særlig er kvinnene utsatt for mye skyldfølelse. "Hva er det jeg har gjort galt? Vil jeg være en fullverdig kvinne dersom vi ikke får barn?" Dette er følelser som de fleste vil nikke gjenkjennende til.

For 15 år siden var ikke barnløshet et mye omtalt tema og jeg vil tro mye av dette skyldes skamfølelsen. Når man så går rundt med skyld og skamfølelse i en periode, oppstår gjerne mer eller mindre depressive plager. En grubler over meningen med livet. Man blir nedstemt, passiv og irritabel. Brødsmulene på kjøkken benken blir plutselig veldig, veldig store. Du vil ikke gå i barnedåp eller på besøk til foreldrene på julaften fordi det skal være andre med barn der. Synet av venninnens gravide, voksende mage kan føre til at du søker deg bort fra de vante omgivelsene. Da er det lett å føle at en ikke har så stor egenverd.

Barnløse mangler forbilder

Både kvinner og menn mangler forbilder i sin familiesituasjon på hvordan de kan løse slike problemer. Både mor og far har barn og kan ikke helt sette seg inn i den situasjonen hvor en ikke kan få barn. I tillegg har de, som tidligere nevnt, egne interesser. Det kan dessuten se ut som om menn snakker mindre med sine kamerater og arbeidskolleger om dette problemet. Det er kanskje naturlig fordi det fra gammelt av, har vært slik at mannlig forplantningsevne og potens har blitt koblet sammen. Man kan få en fleip fra kollegene og det kan kjennes ganske sviende. Dermed velger han å trekke seg inn i seg selv eller inn i parforholdet.

Paret kan føle aggresjon overfor alt og alle andre, enten det nå er behandlingsapparatet som bare tilbyr tre IVF forsøk eller på ventetiden. Det oppleves irriterende å ikke ha kontroll over sin egen situasjon. Det kan hende man tar det ut hjemme slik som folk flest - er hyggelig borte og sure hjemme. Det er veldig forståelig og det er en normal reaksjon på tap. Det er et usynlig tap - et tap av et indre bilde av egenskaper man trodde en hadde. Det kan føre til kroppslige reaksjoner i form av forskjellige såkalte psykosomatiske plager dersom man blir gående uten å snakke ut om barnløsheten. Det å være kronisk pasient - det å være i behandlingssystemet, kan virke invalidiserende. Konklusjonen er at man må vurdere det følelsesmessige forholdet før en begir seg ut på en behandlingssituasjon.

Ta en periode av gangen

Når du først er i behandling, bør du gå helhjertet inn for det. Sats så lenge dere har bestemt dere for å gjøre det, men sett en grense! Det alle bør tenke på er at kvinnen i denne situasjonen ofte føler at hun ikke kan sette noen grense før naturen gjør det. Det er i normale fall når man nærmer seg 50 år. Jeg råder folk til å sette av 2-3 år og så jobbe mot å revurdere situasjonen innen overskuelig tid. Dette kan kanskje være et mye bedre forhandlingsgrunnlag enn bare å vente og se. Det er viktig å lytte til hverandres vurderinger. Det er også viktig å ikke si ja bare fordi man tror den andre vil høre det. Når grensen er nådd, må man akseptere mer sorg og en ny runde med: "Det ble ikke slik jeg hadde trodd".

Ta en periode av gangen. Hvis det er praktisk mulig, tenk ikke på adopsjon før man har avsluttet behandlingen.